– Jeg mener at Oslofjorden er i ferd med å kollapse, og jeg tror ikke folk forstår hva som skjer.

Rolf A. Andersen har klatret opp i det vesle fyret ved Fyllinga i Horten og står og ser ut over havet. Andersen vokste opp her på 1940-tallet. Dagens fjord ligner ikke mye på den han vokste opp ved.

– Vi kunne bare ro utpå og dra opp sild og taretorsk. Sjøen var levende, ren og full av fisk. Nå får vi knapt noen ting, og kvaliteten på fisken er dårlig, sier Andersen.

Han er professor emeritus i biologi ved Norges teknisk- og naturvitenskaplige universitet og frivillig i Naturvernforbundet i Horten. I mange år har han varslet om utviklingen, men han har ikke fått mye gehør.

Rolf Andersen, Naturvernforbundet i Horten. Foto: Tor Bjarne Christensen

– Se på de steinene og tangen der, sier han og peker ned i vannkanten, hvor tangplanter ligger slapt over store steiner, som er farget svarte av grønske.

– Tangen er full av slampartikler, og grønsken på steinene kommer av overgjødsling. Det skal ikke være sånn. Vi kan ikke overlevere en råtten fjord til ungene våre, sier Andersen.

Hva er det som har skjedd med Oslofjorden? For å finne svar på det har vi lett i gamle beretninger og fangstrapporter og snakket med forskere og folk som fortsatt husker hvordan fjorden var. Dette er en historie om hva vi har mistet, men det er også historien om hva vi kan vinne tilbake.

Kapittel 1

Det var en gang en fjord
En finnhval ligger i strandkanten ved Vallø, like utenfor Tønsberg. Det store dyret er halvveis trukket opp på land, med kjeften gapende så rekkene av barder synes. Hva gjør en slik mastodont på en strand langt inne i Oslofjorden? Finnhvalen kan bli opp mot 24 meter og veie like mye som femti store personbiler. Det er bare blåhvalen som blir større. Likevel ligger hvalen der, klar til å bli flenset. Året er 1890, og det er betydelige mengder med hval i Ytre Oslofjord. De har kommet for å spise av de store sildestimene som finnes i fjorden. Det er så mye hval at hvalfangstpioneren Svend Foyn bygger en hvalstasjon utenfor Tønsberg. I løpet av den første vinteren klarer Foyns mesterskytter Carsten Bull å fange 75 hval, ifølge Nøtterøy Historielag.

Hvalfangsten i Oslofjorden fortsatte fram til midten av 1890-årene. Da vendte hvalfangerne blikket nordover og senere sørover til Sørishavet og fortsatte fangsten der. Overalt hvor de kom, skulle det vise seg å være katastrofalt for hvalbestandene.


Finnhval flenses på Vallø utenfor Tønsberg i 1890. Det året var det rikelig med hval i Oslofjorden, så mye at det ble startet kommersiell hvalfangst. Kilde: Vallø og omegn historielag

Hai i Bunnefjorden
På den tiden levde det noen gamle store skapninger dypt nede i Bunnefjorden, helt innerst i Oslofjorden. Her var det en egen bestand med håkjerring, en hai som kan bli opptil 7,5 meter lang. Den er større enn de mer skrekkinngytende slektningene hvithai og hammerhai, men den spiser ikke mennesker. For håkjerringene går det meste langsomt. De har en makshastighet på 2,7 kilometer i timen og blir ikke kjønnsmodne før de er hundre år gamle. Det gjør dem svært sårbare for fangst. Nyere forskning viser at håkjerring er det lengstlevende virveldyret vi kjenner til, faktisk kan de bli opp mot fire hundre år gamle, kanskje mer.

I Oslofjorden så fiskerne på håkjerringene som skadedyr, og de bestemte seg tidlig for å få bukt med dem. Det ble innført dusør, og i løpet av tretti år, fra 1890 til 1920, ble hele bestanden utryddet, ifølge Havforskningsinstituttet.

På begynnelsen av 1900-tallet var det en egen bestand av håkjerring i Bunnefjorden, helt innerst i Oslofjorden. Dette er haier som kan bli mer enn fire hundre år gamle. Foto: NOAA OKEANOS Explorer Program

Ikoniske tunfisker
Makrellstørje, også kjent som blåfinnet tunfisk, var også en jevnlig gjest i fjorden, der de kom på sine årlige vandringer på jakt etter mat. Denne ikoniske fisken kan svømme i 70 kilometer i timen, krysse Atlanterhavet på 50 dager og dykke ned til tusen meters dyp. Det er en svært ettertraktet matfisk, som stort sett har blitt overfisket over hele verden. Det skjedde også i Oslofjorden, der intensivt fiske etter krigen førte til at makrellstørjene ble utryddet. I løpet av de siste årene har de store tunfiskene likevel begynt å dukke opp langs kysten igjen.

Eventyrlig fiske
Fra naturens side er Oslofjorden en usedvanlig rik fjord. Det skyldes gunstige temperaturer og store områder som gir grunnlag for produksjon av fisk og plankton. Nesten alle norske fiskearter er registrert i fjorden, med torsk, sild og makrell som særlig viktige.

En oversikt over fisk som ble ført i land i Oslo i 1913 gir et godt bilde av hva Indre Oslofjord kunne by på. Det året ble det fisket nesten 1,5 millioner makrell, nærmere 600 000 liter sild og 70 000 torsk. Det er også verdt å merke seg at det også ble landet 30 kveiter, 20 000 østers og 200 000 blåskjell, arter det ikke har vært fangst av på lange tider nå.

Fjorden var spiskammer og arbeidsplass for flere tusen mennesker. Det var fiskemottak og utsalg i havner langs hele kysten, og folk dro selv på fjorden og fisket egen mat. Om våren var torskefisket viktig, om sommeren fisket man etter sild og makrell, som strømmet inn i fjorden i store stimer. Flere tusen fiskere deltok, som for eksempel i denne beskrivelsen av vår- og vintersildfiskeriene i Norges fiskerier fra 1895. «I Fisket ved Hvaler deltog 2 800 Mand og i Smaalenenes Amt forøvrigt ca. 400 Mand; paa Vestsiden af Kristianiafjorden og Kyststrækningen vestover til omkring Kristiansand ca. 3 400 Mand».

– Vi hadde ikke greid oss uten fjorden under krigen. Folk smeltet om sølvtøyet for å lage pilker, og på den måten fikk de mat. Det synes jeg gir et godt bilde på hvor viktig fjorden var, sier Andersen.

Før trålerne kom. En gang deltok flere tusen fiskere i de ulike fiskeriene i Oslofjorden. Her fra brislingfiske ved Gåsøya i Indre Oslofjord i 1951. Foto: Leif Ørnerud

Kapittel 2

Fjord på randen av kollaps
Nå er Oslofjorden nesten tom for fisk. I indre Skagerrak er alle torskefisker redusert med 86 prosent de siste hundre årene. Silde- og brislingfisket, som en gang var så rikt, er redusert til en brøkdel. De store tareskogene er så godt som borte, og mange viktige tang- og algesamfunn har hatt en negativ utvikling. Dette er havets regnskoger, hvor det kan leve titusener av snegler, krepsdyr og andre organismer. I tillegg er de undersjøiske skogene viktige for mange fiskeslag, både som oppvekstområder og jaktmarker. Sjøvannet har gradvis blitt mer grumsete, og det har redusert siktdypet. I 1950 vokste det tare helt nede på 25 meters dyp i ytre Oslofjord, men nå vokser den ikke dypere enn på 14 meter, ifølge Havforskningsinstituttet. I indre områder mangler fjordbunnen oksygen, og fisk og andre dyr sliter. Der det tidligere var friske tareskoger, vokser trådaktige alger som tepper på havbunnen.

En farlig kombinasjon
– Tang og tare bidrar med å gi oksygen til fjorden og danner livsmiljø for en lang rekke organismer. Når disse habitatene blir borte får det store konsekvenser for livet i havet, sier Mats Walday, forskningsleder ved Norsk institutt for vannforskning (NIVA).

Han forteller at kloakkutslipp, avrenning fra jordbruket og overfiske har vært en svært skadelig kombinasjon for Oslofjorden. Etter krigen fikk folk flest vannklosett, og kloakken gikk urenset ut i fjorden. I tillegg var det mye industri med direkte utslipp til sjøen. På 1960- og 70-tallet skjedde store endringer i jordbruket. Det ble lagt om til mer intensiv drift, man begynte å pløye oftere og bruken av kunstgjødsel skjøt i været, noe som førte til mer avrenning av jordpartikler og næringssalter til kystvannet. Parallelt skjedde det en industrialisering av fiskeriene. Nye kraftige motorer gjorde det mulig å tråle fjorden mer eller mindre tom for fisk. Dette fikk samlet sett svært negativ påvirkning. En del arter ble borte, særlig fra indre fjord, men også i ytre fjord har konsekvensene vært alvorlige. Og det er ikke bare dyr som lever under vann som sliter, sjøfuglene har også hatt en stor tilbakegang.

Død ærfuglhann funnet på Vikøya utenfor Larvik i mars. Foto: Per Espen Fjeld/Statens naturoppsyn

Fant hundrevis av døde fugler
Det er våren 2020. Samtidig som landet stenges ned for å stanse spredningen av koronaviruset, skjer det dramatiske ting ute i havet. Statens naturoppsyn får rapporter om funn av døde ærfugler. Det tikker stadig inn nye meldinger, mange   fra larvikområdet, men også fra andre deler av vestfoldkysten, Agder og Østfold. På mystisk vis har andefuglene begynt å dø i store antall.

– Dette er en uvanlig situasjon, uttaler Per Espen Fjeld i Statens naturoppsyn til NRK i slutten av mars.

Fjeld har holdt på med fugl i over 50 år og har aldri sett noe lignende.

Ærfugl er vår største dykkand. De er å finne langs hele kysten og er svært dyktige dykkere. På jakt etter blåskjell, andre bløtdyr og småkreps kan de dykke helt ned til 50-60 meters dyp. Nå ligger de døde på strender, øyer og holmer. Hundre døde fugler blir samlet inn til undersøkelser. Det viser seg at de er avmagret og trolig har dødd av sult. De har ikke greid å finne nok mat i havet, til tross for enestående dykkeferdigheter. Observasjoner fra fiskere og lokalkjente langs hele fjorden tyder på en stor nedgang i bestanden av blåskjell, som er en viktig matkilde for ærfuglene.

– Tilbake i min ungdom så fant vi blåskjell overalt. Nå ser vi nesten ingenting, sier Fjeld.

På miljøovervåkingens stasjoner dør nesten samtlige blåskjell i løpet av sitt første leveår.

– Vi vet ikke sikkert hvorfor dette skjer, men det kan være en såkalt kaskade-effekt av at torsken nå nesten er borte fra fjorden, sier Walday.

Mystisk fiskedød
I desember 2018 er Geir Solhaug ute og fisker i Indre Oslofjord. Solhaug er en erfaren fisker og leder i Indre Oslofjord Fiskerlag. Han tråler på hundre meters dyp i dyprenna mellom Måsene og Sjøstrand da han får en høyst uvanlig fangst. I trålen er det 50-70 kilo med død fisk. Det er mest småfisk som sypike, øyepål og skolest. To uker senere er Solhaug igjen ute og fisker, denne gangen ved Storegrunnen mellom Steilene og Slemmestad. Igjen får han død fisk, mer enn dobbelt så mye som forrige gang.

– Dette var relativt spesielt, sier Solhaug til forskning.no i januar 2019. Han forteller at han aldri har opplevd noe slikt i Oslofjorden før, bare på fiske nord i landet.

Døde soner
Fiskene døde trolig som følge av oksygenfattig vann, eller vann fra såkalte døde soner. Dette er områder uten oksygen, eller med ekstremt dårlige oksygenforhold. Utslipp av næringssalter og kloakk fører til vekst av ulike typer alger, som råtner og fører til oksygensvikt, særlig i områder med lite vanngjennomstrømming. I Oslofjorden finner vi slike områder blant annet i Bunnefjorden, Bærumsbassenget, Drammensfjorden, Iddefjorden, Horten havn og sidefjorder med grunne terskler.

– Det har blitt flere og større døde soner i Oslofjorden sammenlignet med tiden før industrialiseringen. Forskere som har vært ute og trålt melder om en del død fisk, forteller Walday.

– Vi tror denne fiskedøden har sammenheng med de døde sonene. Ved dypvannutskiftning løftes det oksygenfattige vannet oppover i vannmassene. Dette kan gå ganske fort og komme overraskende på fisken, forklarer Walday.

Det er ikke for sent
Oslofjorden er syk, men skal vi tro forskerne er det ennå ikke for sent å redde den. Det vil imidlertid kreve mye politisk vilje og en langsiktig satsning på flere områder. Stortinget har vedtatt at det skal lages en helhetlig plan for Oslofjorden, men det gjenstår en del før planen er ferdig behandlet.

Ifølge Walday er det først og fremst viktig å få kontroll på avrenningen fra jordbruket og bedre rensing av kloakkutslippene. Det er gjort en stor innsats for å rense kloakken, men økt befolkning og endret nedbørsmønster har skapt problemer for renseanleggene og medført for høye utslipp til fjorden. I tillegg vil verneområder med fiskeforbud kunne ha en god effekt. Det er nå innført forbud mot fangst av torsk i hele Oslofjorden. Det vil forhåpentligvis hjelpe bestanden å komme på fote igjen, og det er viktig for hele økosystemet i fjorden.

– Vi trenger absolutt en helhetlig plan for Oslofjorden. Den bit-for-bit-utviklingen vi har hatt er ganske skummel. Man ser ikke at fjorden blir forandret, fordi det skjer gradvis. Først når man går langt tilbake, ser man at endringene er formidable. Men jeg er positiv og har håp om at vi nå skal kunne snu utviklingen, sier Walday.

– Bortfallet av arter i Oslofjorden er så omfattende at vi er vitne til en økologisk kollaps, sier Rolf Andersen i Naturvernforbundet i Horten. I Horten havn er det nå en død sone, hvor alt liv er borte. Foto: Tor Bjarne Christensen

Epilog

På Fylllinga i Horten har Andersen klatret ned fra fyret. Vi går innover i havna langs rekker av båter som ligger fortøyd. Mange er tatt opp og ligger i vinteropplag i påvente av en ny sesong. Tidligere var dette en travel havn, hvor fiskebåtene kom inn med sine fangster. Nå er fiskerne borte, bortsett fra en og annen reketråler, og havna er overtatt av fritidsbåter.

– Det var flere fiskehandlere og masse fiskere her tidligere. Der er ingen tvil om at vi har tapt kolossalt med mat på måten vi har behandlet fjorden på. Men det mange ikke tenker på, er at vi også er i ferd med å tape en viktig del av selve arvesølvet vårt, sier Andersen.

Han stopper for å forklare hva han mener.

– Hvis man forurenser elver og fjorder slik at de lokalt tilpassede bestandene blir borte, så er de tapt for alltid. Da mister vi uvurderlig DNA, som kan være av avgjørende betydning på en lang rekke områder, som oppdrett og medisin. Dette er helt fundamentalt. Vi mister ikke bare mat, men også det vi skal leve av i fremtiden, sier Andersen.

– Det er flott med en helhetlig plan for Oslofjorden, men arbeidet må starte med en gang. Gevinsten vil være stor, både for oss og fremtidige generasjoner. Men hvis vi ikke gjør noe nå, er jeg redd det snart vil være for sent, sier Andersen.