Myten skal ha det til at ulla fant seg en telefonkiosk der den kunne skifte til superheltdrakt på 70-tallet. Helt siden superwash ble introdusert har garntypen hatt et gjennomgående godt rykte. Et ullgarn som kan vaskes på et vanlig maskinprogram uten at det krymper eller lar seg tove. Hva er det å mislike ved det? Mindre har blitt sagt om hva behandlingen gjør med den naturlige ullas kvalitet.

– Du trenger ikke flere gensere enn du kan strikke selv, smiler kjemiker og garnprodusent Federica Mudu. Hun er over gjennomsnittet glad i å strikke. Vi sitter i et åpent kjøkken på tettstedet Stange i Hedmark der Federica er i gang med å farge sitt eget garn. Hun serverer cappuccino. Det var jo kjemiker hun skulle være.

– Italienere lærer tidlig at de skal realisere seg selv gjennom yrket sitt, sier Mudu.

Jeg kommer fra en mor og bestemor som var veldig kreative, men moren min var skeptisktil å lære meg håndarbeid. Hun ville ikke at noe skulle forstyrre meg fra studiene, sier Federica. Mudu flyttet til Norge for å studere kjemi, men en venninne hun fikk på Blindern lærte henne også å strikke.

– Siden det har jeg vært helt hekta, sier hun.

100 prosent ull men ganske så annerledes
Hvis du går inn i en garnbutikk og kjøper et superwash-behandlet garn vil det sannsynligvis stå hundre prosent ull på papirlappen. Men det er ikke hele sannheten. Gjennom omfattende kjemiske prosesser brytes fibrene i garnet ned og får en tynn plastaktig overflate. Hercosett 125 heter den på kjemispråket og kan minne om microfleece. Det er så lite av den at produsentene fortsatt får lov til å kalle garnet 100 prosent ull.

Selv med en doktorgrad i kjemi tok det mange strikkeplagg og et betydelig antall superwashbehandlede garnnøster før Mudu oppdaget at et nøste med ullgarn ofte varmer enn bare det. Federica henter to hjemmestrikkede ullgensere. Hun ber oss om å kjenne på forskjellen. Den ene genseren er en blå og brun genser i et intrikat strikkemønster. Den kjennes lett, med en myk litt rufsete elastisk tråd som gir en varm ullfølelse. Det andre er en hvit cardigan tettstrikket i tykt garn. Når man tar på det kjennes overflaten flat og hard. Man kan forestille seg at genseren lett vil stramme seg til når noen beveger seg i den. Jeg ville gjettet at den var laget av bomull eller akryl.

–Det var denne som fikk meg til å lure. Dette er hundre prosent ull. Det er det som stod på merket. Genseren ble slik etter at jeg hadde vasket den noen ganger. Jeg merket også at den raskt begynte å lukte og at jeg måtte vaske den etter hvert bruk. Det skal man ikke trenge å gjøre med ullgensere.

– Det finnes mange bedre alternativer
Jeg ser ikke poenget med superwashgarn. Etter superwashbehandlingen er ikke ulla lenger et naturlig fiber. Jeg opplever at plaggene lettere mister fasongen sin, at de blir større eller siger. I dag har vi vaskemaskiner med ullprogram som kan ta vare på plagg av naturlig ullgarn. Det finnes mange bedre alternativer, sier Federica.

Til daglig jobber Mudu i en sjefsstilling som kjemiker, men hver torsdag er det hennes egen garnbedrift Woolupnorth, et naturlig alternativ til superwashbehandlet garn hun jobber med. Mudu importerer ulla selv og farger den i en stor sølvfarget kjele på familiens kjøkken.

– Jeg liker å vite hvor sauene har bodd og hvilken reise garnet har gått gjennom for å komme til meg. I dag jobber jeg med garn fra en gård som ligger bare noen mil unna, men det hender jeg importerer garn fra Falklandsøyene. Da kjenner jeg han som har hentet garnet og jeg vet hvem som har spunnet det. Det er viktig for meg at man skaper klær som kan gå i arv, at ulla er mest mulig holdbar og minst mulig behandlet, sier hun.

Med naturlig garn på pinnene Foto: Federica Mudu.