Kilimanjaros skyggeside
Internasjonalt blir Kilimanjaro Nasjonalpark fremstilt som et suksesseksempel på bærekraftig utvikling. Dette står imidlertid i sterk kontrast til lokalbefolkningens egne fortellinger om vold, trusler, trakassering og manglende tilgang på grunnleggende naturressurser.
Kilima Njaro. ”Det skinnende fjellet”, som navnet betyr på swahili. Kilimanjaro befinner seg i den nordlige delen av Tanzania, på grensen til Kenya. Med sine 5 895 meter er vulkanen ikke bare Afrikas høyeste, det er også verdens høyeste frittstående fjell. I 1987 ble området innskrevet på UNESCOS liste over områder med verdensarvstatus.
Men Kilimanjaro er imidlertid ikke bare kjent for sitt vakre utseende. Omkranset av tett skog og hyppige regnfall utgjør Kilimanjaro en viktig kilde til å forsyne både Tanzania og Kenya med rent vann. Den frodige skogen rundt fjellet er avgjørende for å regulere vannbalansen og forhindre erosjon. I tillegg utgjør den et viktig område for dyreliv og naturmangfold.
Snøen smelter
At snøen er i ferd med å forsvinne vekker internasjonal bekymring. Globale klimaendringer og lokal avskoging gis skylden for den dramatiske smeltingen. Dersom tempoet fortsetter som i dag, antas det at den permanente isen på Kilimanjaro vil være forsvunnet allerede i 2015.
Lokal avskoging gis også skylden for omfattende miljøødeleggelser som jorderosjon, redusert vanntilførsel og tap av biologisk mangfold. For å sikre strengere vern ble nasjonalparken i 2005 utvidet til å omfatte skogreservatet rundt nasjonalparken. «Halv-kilometers-stripen», en såkalt buffersone mellom landsbyene og skogreservatet, har også blitt innlemmet. Sonen fungerte tidligere som fellesområde til å samle ressurser som gress og fôr til kuene og ved til matlaging. Området ble forvaltet av lokale myndigheter i samarbeid med lokalbefolkningen.
Den vellykkede parken
Til tross for miljømessige utfordringer, regnes Kilimanjaro Nasjonalpark som en av de mest suksessfulle parkene i Tanzania. Helt siden nasjonalparken ble åpnet for turister i 1977, har Kilimanjaro vært en attraktiv turistdestinasjon. Hvert år besøker rundt 40 000 fjellturister fra hele verden parken med en drøm om å nå toppen av det sagnomsuste fjellet. Dette gir gode inntekter til parkadministrasjonen. Per i dag er Kilimanjaro den nasjonalparken i Tanzania som genererer mest inntekter. Ikke engang safariturismen slår Kilimanjaros økonomiske suksess.
På internasjonalt nivå har parken blitt presentert som et vinn-vinn-tilfelle av flere mektige aktører. Ifølge FNs utviklingsprogram er parken et vellykket eksempel på hvordan vernede områder kan beskytte naturmangfold og samtidig forbedre levekårene til den fattige lokalbefolkningen. Denne fremstillingen støttes imidlertid ikke av lokalbefolkningen selv. De nærmeste naboene forteller at hverdagen har forverret seg dramatisk de siste årene.
Den lokale fortellingen
En av naboene som har fått kjenne endringene på kroppen er «Peter”. Etter at parkmyndighetene tok over hele skogområdet er det bare et provisorisk stålgjerde som skiller mellom eiendommen hans og grensen til Kilimanjaro Nasjonalpark. Dersom han eller noen i familien tråkker utenfor, risikerer de å bli arrestert og få høye bøter.
– Situasjonen har blitt veldig vanskelig nå. Tidligere levde vi av husdyr og kunne samle gress og fôr til kuene fra buffersonen. Etter at det ble forbudt har vi blitt tvunget til å selge dem. Det har blitt veldig vanskelig å finne en måte å overleve på. Vi var avhengige av å selge melken fra kuene, forteller han.
”Revocatus” er også nabo til parken og tidligere medlem av landsbyens miljøkomité. Han mener at mangelen på en buffersone mellom landsbyene og skogen ikke er mulig å gjennomføre i praksis.
– Man er nødt å ha en buffersone! Hvis en ku bryter seg løs og løper inn i skogen, skal du da ikke kunne hente den? Det er snakk om medmenneskelighet, man kan ikke bare ta fra oss kua. Eller kan du forestille deg hvis barnet ditt er ulydig og løper inn i skogen, skal man da måtte reise helt til Marangu for å få tillatelse til å hente barnet? Er det mulig? Si meg, er ikke dette som et fengsel?
Konflikt, vold og trakassering
De strenge restriksjonene har ført til økt konflikt og et dårlig forhold mellom naboene og parkadministrasjonen.
– Det er overhodet ikke noe bra forhold mellom folk og administrasjonen, utrykker en av naboene. – Og måten de behandler lokalbefolkningen på, de oppfører seg som om de er guder! Vi har ingen rettigheter overhodet, vi har ingenting vi skulle ha sagt.
Mangel på samarbeid og informasjon, ekskludering fra forvaltningen av skogen, fra møter og planleggingsprosesser er bare noen av temaene som vekker misnøye. Parkvaktenes oppførsel vekker imidlertid den største frustrasjonen.
– Disse parkvaktene er ikke som andre mennesker, de viser ingen nåde, sier en av landsbyenes ledere. – Mange har ikke noe annet valg enn å gå dit ulovlig. Og hvis de finner en kvinne inne på området slår de henne med en stokk eller voldtar henne.
Ettersom kvinnene ofte har ansvar for å samle gress til husdyrene og ved til matlagingen er disse særlig utsatte for overgrep. Parkvaktene hevdes også å bruke fantasifulle metoder til avstraffelse.
– Vi var fire kvinner som gikk for å samle gress til kuene. Det var da parkvaktene oppdaget oss. Jeg klarte å rømme, men de tre andre ble tatt. Som straff ble de tatt med til et av parkvaktenes hovedkvarter og tvunget til å sitte i iskaldt vann, forteller en av de intervjuede.
Ønsker samarbeid
Den dårlige behandlingen til tross: naboene utrykker likevel at de mener nasjonalparkens eksistens er viktig.
– Det er hensiktsmessig å ta vare på skogen i dette området, forklarer Peter. – For oss naboer er skogen en viktig kilde til rent vann og andre naturressurser.
Han har imidlertid en klar oppfordring til parkmyndighetene.
– Vi ønsker å samarbeide! Ikke at lokalbefolkningen tar over hele ansvaret selv, men vi ønsker å bli inkludert i forvaltningen. Som nabo kan jeg se alle kriminelle som beveger seg inn i skogen her for å drive ulovlig tømmerhogst. Derfor ønsker vi å samarbeide, slik at vi best kan ivareta miljøet.