Svar på myter om klima

Det stemmer. Men endringene vi ser nå, går raskere enn vi noensinne har målt. Og den skyldes menneskeskapte utslipp – det vet vi.

Se en morsom tegneseriefremstilling av temperaturutviklingen på jorda siden siste istid.

Vi vet også mye om fortidens klimaendringer på jorda. Fossiler, iskjerneprøver, geologiske prøver og annet kan forklare hvordan tidligere oppvarminger har forløpt – og mye om hva som forårsaket dem. Forskerne finner at utslipp av de samme klimagassene som vi har i dag, også sto bak mange av de kjente tilfellene av global oppvarming og masseutryddelser i førhistorisk tid.

Men den gangen var ikke utslippene menneskeskapte: det var jo ingen mennesker. De var skapt av naturlige fenomener – og utspant seg oftest over mye lengre tidsrom enn oppvarmingen vi ser i dag.  Et stort vulkanutbrudd for 252 millioner år siden førte til raske klimaendringer. Konsekvensen var at om lag 90 prosent av verdens arter døde ut. Kloden vår brukte 10 millioner år på å tilpasse seg endringene. Det samme skjedde sannsynligvis for 541 millioner år siden.

Tilbake til nåtiden: Hvert av de fire siste tiårene har hatt en varmere jordoverflate enn noe tiår siden 1850. Og overflaten blir stadig varmere – det samme gjelder havet. Bevisene for at mennesket står bak endringene er sterkere enn noensinne. FNs klimapanel regner det som ekstremt sannsynlig at mer enn halvparten av oppvarmingen vi har sett fra 1951 til 2010 skyldes økning i menneskeskapte klimagassutslipp og annen menneskeskapt påvirkning på klimaet (avskoging, landbruk og lignende). Og siden 2010 har oppvarmingen virkelig skutt fart.

Ser vi på klodens historie finner vi flere perioder med naturlige og langsomme endringer. Da bruker livet på jordet, havet og atmosfæren flere millioner år på å tilpasse seg oppvarmingen. For 100 millioner år siden var det for eksempel regnskog på Sydpolen. Da var mengden CO₂ i atmosfæren langt høyere enn i dag (kanskje 20 ganger høyere). Dette var dinosaurenes tid og verden var en helt annen. Vi mennesker ble ingen dominant art på jorda før for om lag 30 000 år siden.

I løpet av de siste 40 årene har sola etter all sannsynlighet blitt marginalt kaldere. Samtidig har temperaturen på jorda økt signifikant.

Klimaet på jorden er bestemt hovedsakelig av sola. Men dersom sola var det eneste som styrte klimaet, så ville det ikke vært grunnlag for liv som vi kjenner det her på jorden. Uten en atmosfære ville gjennomsnittstemperaturen vært cirka minus 18 istedenfor cirka pluss 15 grader. Denne forskjellen skyldes atmosfærens drivhuseffekt. Når vi slipper ut gasser som forsterker denne slik at mengden av disse gassene øker i atmosfæren, blir det varmere. Våre utslipp bidrar til at varmen ikke slipper ut av jordas system, men isteden blir lagret på jorda: i havene, i jordsmonnet, i lufta, overalt.

Statistikk kan imidlertid brukes til mangt, og det skjer ofte i klimadebatten. Man kan finne perioder der sola og jordas klima begge har endret seg i samme retning. Dette kan skape en illusjon av at en varmere sol er årsak til oppvarmingen på jorda, hvis man ignorerer hovedtrenden.

Undersøkelser av klimaforskeres holdning til menneskeskapte klimaendringer har blitt gjennomført mange ganger. Svaret har vært temmelig likt hver gang: mer enn 99% av publisert forskning sier at klimaendringene er menneskeskapte.

Så er forskerne uenige om en hel rekke ting som følger av den globale oppvarmingen. Hvordan vil den påvirke oss i detalj? Hvor blir oppvarmingen sterkest? Hvor og hvordan lagres energien? Hva vil dette bety for dyre- og plantelivet, isdekket ved polene, værforhold, torden, lyn, tornadoer, flommer, isbreer, matproduksjon, energiproduksjon, transport, fattigdom og fordeling? Hva blir de politiske implikasjonene av den globale oppvarmingen? Hvordan kan vi best tilpasse oss oppvarmingen som vi vet kommer? Hvordan er det best å stanse utslippene av klimagasser, og kanskje reversere noen av virkningene vi vet kommer?

Uten menneskeskapte utslipp kan ikke den observerte oppvarmingen de siste tiårene forklares. Så forskerne er uenige om mye, de. Men de er enige om at kloden varmes opp, og at det er våre utslipp som gjør det.

«Mennesket bidrar bare med en liten del av de totale CO2-utslippene. Det kan da vel ikke være så farlig?», påstås det. Og som så mange påstander om klima er påstanden delvis riktig, og delvis feil.

Jordas vegetasjon, både til lands og til vanns, både avgir og opptar CO2 i en naturlig syklus. Denne har vært stabil i tusenvis av år. Iskjerneprøver viser forskyvninger i denne syklusen i forbindelse med istider, som skjer som følge av endringer i jordas bane rundt sola og inntreffer cirka hvert 100 000. år.

Menneskets påvirkning, ved brenning av fossilt brennstoff, tilfører CO2 til atmosfæren uten at særlig mer tas opp. Det gir en netto tilførsel av CO2 som den naturlige karbonsyklusen ikke klarer å absorbere. Tenk deg et badekar – hvis kranen tapper i vann raskere enn avløpet klarer å få vannet ut, vil det renne over til slutt.

Cirka 40 prosent blir absorbert. Resten blir værende i atmosfæren. Det har ført til at vi nå kan måle at vi har den høyeste CO2-konsentrasjonen i atmosfæren på minst 650 000 år. Beregninger viser at vi sannsynligvis har den høyeste CO2-konsentrasjonen i atmosfæren på 14 millioner år.

All luft inneholder CO2. Det meste er naturlig. Det menneskelige bidraget er lite, sett i forhold til alt det som er der fra før. Hvordan kan da utslippene fra menneskelig aktivitet være så mye verre enn utslippene fra naturen selv?

Før den industrielle revolusjon var jordas karbonkretsløp omtrent i balanse i lang tid. Planter, vekster,  vegetasjon, dyr, mennesker og all aktivitet på jorda i hav og på land tok opp omtrent like mye CO2 som det slapp ut. På den måten holdt konsentrasjonen seg mer eller mindre konstant. Dette vet vi, fordi vi kan studere historiske CO2-nivåer i atmosfæren gjennom iskjerneprøver og geologiske prøver.

Siden den industrielle revolusjon har mengden CO2 i atmosfæren økt fra 275 deler per milliondel luft til over 420 deler. Dette er en økning på mer enn 50 prosent. Dette er etter all sannsynlighet den høyeste konsentrasjon på 14 millioner år. En naturlig endring på 145 ppm, som vi har kunnet dokumentere gjennom iskjerneprøver, vil ta mellom 5000 og 20 000 år. Endringen vi nå observerer har skjedd på kun 130 år, et svært kort tidsrom i jordas levetid.

Selv om våre utslipp bare er en liten del av karbonkretsløpet, kommer det i tillegg til det som allerede er der, og blir i atmosfæren i svært lang tid. Derfor øker nivåene, og dermed temperaturen. Og – alle utslipp siden vi begynte å forbrenne fossile brensler bidrar til de endringene vi ser i dag.

Dette stemmer rett og slett ikke. Tidligere rapporter kunne tyde på at isen i Antarktis økte i omfang, eller i hvert fall ikke minsket like raskt som isen i Arktis. Dette er grundig tilbakevist gjennom målinger de siste 20 årene.

Årsaken til denne myten kan være at den antarktiske sjøisen økte i omfang frem til 2014. Flere forklaringer har blitt lansert til dette, men én er mer skremmende enn andre: ferskere vann, med mindre saltinnhold, fryser lettere. Sjøisen i Antarktis kan fryse lettere, på grunn av smelting av kontinentets landis. Årlig mister Antarktis cirka 150 gigatonn is i sjøen. Smeltingen går raskere for hvert år, og dette er fullt forenlig med at mengden sjøis vinterstid øker. Det kan faktisk være grunnen til det. Siden 2014 har imidlertid også mengden sjøis minsket kraftig – på grunn av høyere temperatur, spesielt i havet.

FNs klimapanel (IPCC) ble etablert i 1988 av Verdens meteorologiorganisasjon (WMO) og FNs miljøprogram (UNEP). Rapportene fra FNs klimapanel er det viktigste faglige grunnlaget om klimaendringene.

Klimapanelet forsker ikke selv, men sammenstiller forskningsresultater fra hundrevis av uavhengige forskningsinstitusjoner verden over. I klimadebatten hevdes det at FNs klimapanel overdriver problemet, og produserer propaganda for at klimaendringene er menneskeskapt. Men panelet forsker som sagt ikke selv – de sammenstiller resultatene fra verdens samlede forskning om temaet.

Klimaendringene er sannsynligvis det aller mest studerte naturfenomenet i verden. For klimapanelets 6. hovedrapport ble mer enn 14 000 studier gjennomgått, fra forskningsinstitusjoner over hele verden. Målet med gjennomgangen er å samle denne kunnskapen, og sammenstille denne så alle får tilgang til oppdatert kunnskap på feltet. Siden det ble oppdaget at CO2 har en klimaeffekt, i 1870, har resultatene entydig pekt på at en økt konsentrasjon i atmosfæren vil gi global oppvarming.

En gjennomgang av forskningen viser at FNs klimapanel ikke kan sies å overdrive problemet, sammenlignet med forskningen som ligger til grunn for deres rapporter. Tvert imot er det flere tilfeller der klimapanelets rapporter er langt mer forsiktige i sine konklusjoner enn man finner grunnlag for i forskningen som ligger til grunn for dem. De blir jevnlig kritisert av klimaforskere verden over for å være for forsiktige. Her er noen eksempler:

• CO2-utslippene fra fossile kilder ligger nå nær «worst case»-scenariet til FNs klimapanel. Klimapanelet viser imidlertid til en rekke utslippsscenarier, der de fleste representerer et utslippsnivå som er under dagens.
• Havnivåstigningen er raskere enn FNs klimapanels antakelser.
• Issmeltingen i Arktis er større enn projeksjonene i FNs klimapanels rapporter.
• Det finnes flere eksempler på at klimaendringene skjer raskere og mer intenst enn FNs klimapanel har varslet. En studie fra 2010 viser det motsatte: at nye funn innen klimaforskningen har mer enn tyve ganger større sannsynlighet for å vise at FNs klimapanel har underdrevet farene ved menneskeskapt global oppvarming.

Gjentatte ganger har FNs klimapanel blitt kritisert for å være politisk styrt. Flere kritikere har merket seg prosessen som klimapanelet gjennomgår for å lage sine såkalte «Summary for policymakers». Dette er oppsummeringer av klimapanelets hovedrapporter. Forskerne som står bak hovedrapportene lager et forslag til oppsummering. Deretter legges forslaget frem til debatt og revisjon i et plenumsmøte. Her kan representanter for alle land som deltar i prosessen møte. Noen er klimaforskere, andre er byråkrater, forhandlere eller nasjonale eksperter. Disse gjennomgår oppsummeringen, linje for linje, og endrer språklyd der det passer for å sikre at man er enige om innholdet. Plenumsmøtet har imidlertid ikke anledning til å endre den vitenskapelige basisen for klimapanelets rapporter. Hele prosessen styres av hovedforfatterne av klimapanelets hovedrapport.

Få av bidragsyterne til FNs klimapanels rapporter har reagert på prosessen som leder frem til «Summary for policymakers». Hvis oppsummeringene hadde vært i strid med de vitenskapelige funnene, hadde vi sett flere av forskerne bak hovedrapportene reagere offentlig. Uansett er også bakgrunnsrapportene tilgjengelige for alle.

FNs klimapanel styres av nasjonene som er medlemmer i FN. Men selv om nasjonale, politiske interesser ofte styrer hva disse nasjonene gjør i FN, gis det ikke rom for at disse kan styre de vitenskapelige konklusjonene fra FNs klimapanel. Alle endringer i «Summary for policymakers» som tas inn må være forenlige med de vitenskapelige funnene – og alle har tilgang også til de vitenskapelige rapportene.

FNs klimapanel forsker ikke selv, men lager oppsummeringer av all tilgjengelig forskning på klimafeltet. Dette gjør de for at verdens land skal ha et best mulig beslutningsgrunnlag. Å påstå at denne forskningen styres av hemmelige nettverk, økonomiske forum eller andre er konspirasjonsteorier – designet for å hindre at verden tar grep mot klimaendringene.

Flere har hevdet at det ikke har blitt varmere på jorda siden 1998. Dette er en misforståelse – som har blitt grundig tilbakevist.

Misforståelsen startet med denne artikkelen i britiske Daily Mail i 2012. Britiske Met Office, som tilsvarer vårt meteorologiske institutt, ble brukt som sannhetsvitne for at oppvarmingen hadde stanset. Dagen etter publiserte de et tilsvar, som motbeviste Daily Mails påstander. Det har likevel ikke stoppet avisen i å publisere tilsvarende opplysninger som en sannhet senere.

De aller fleste påstander om at oppvarmingen har stanset, bruker året 1998 som utgangspunkt. Grunnen til dette er at 1998 var spesielt varmt, grunnet en sterk El Nino-effekt. Derfor var de påfølgende årene noe kjøligere – men oppvarmingen har siden skutt fart. 14 av årene etter 1998 har vært varmere enn 1998. De ni siste årene er de ni varmeste noensinne registrert.

CO2 er en gass som planter bruker i fotosyntesen, som en innsatsfaktor for å produsere oksygen og karbohydrater. Men CO2 er også en drivhusgass. Med økte konsentrasjoner av CO2 i atmosfæren blir mer av varmeenergien værende på jorda. Det gir global oppvarming.

Et stoff kan ha flere egenskaper. Vi er for eksempel helt avhengige av vann – det er en forutsetning for liv. Men det betyr ikke at vann ikke kan være farlig – vi kan drukne i det.

Data fra iskjerneprøver tatt i Antarktis avslører en interessant historie om de siste 400 000 år. Gjennom hele denne perioden finner man en klar sammenheng mellom CO2-konsentrasjon og temperatur: de øker og faller samtidig. Men hva er årsak og hva er virkning? Er CO2 høna eller egget?

Målingene viser at temperaturen synker jevnt når det går mot en istid. Dette gir til slutt gir en istid – for så å øke raskt (men ikke så raskt som nå) omtrent hvert 100 000. år. Dette skyldes at jordas bane rundt sola skifter fra sirkel- til ellipseform og tilbake, noe som påvirker mengden av solinnstråling til jorda. Skiftet i jordas bane fører til en oppvarming, som først og fremst påvirker polaris og havene. Et varmere hav holder dårligere på CO2 enn et kaldere, og dermed slipper havene CO2 ut i atmosfæren. Dette forsterker den varmende trenden, noe som fører til enda mer utslipp av CO2 fra hav- og landområder.

Altså: Økte CO2-nivåer er både årsak til og virkning av videre oppvarming. Denne forsterkende virkningen er nødvendig for å forklare skiftet mellom istid og varmere perioder. Effekten av endringen i jordas bane er ikke sterk nok i seg selv. Andre drivhusgasser, endringer i utbredelsen av isdekket (hvit overflate reflekterer mer energi enn mørke overflater) og endringer i vegetasjon fører også til oppvarming.

Når en istid går mot slutten er det altså endringer i jordbanen, som trigger en oppvarming, som kommer først. Men studier gjort av hvordan siste istid sluttet tyder på at rundt 90 prosent av oppvarmingen skjedde etter at CO2-konsentrasjonen hadde økt som følge av den innledende oppvarmingen. Altså: jordas bane er bryteren som starter prosessen med oppvarming. CO2 (og andre drivhusgasser) er forsterkeren som gir endret klima på hele jorda.

Det er viktig å huske at vi snakker om helt andre tidsskalaer enn når vi snakker om dagens globale oppvarming. For mennesker er det vanskelig å forholde seg til 100 000-årlige svingninger. Menneskets rolle som dominant art på jorda har bare vart i 30 000 år.Vi har kun sluppet ut klimagasser i stor skala i mindre enn 200 år. På denne «korte tiden» har vi likevel sluppet ut nok drivhusgasser til å endre jordas klima fundamentalt.

På iskjernemålinger som danner basisen for studiene av tidligere tiders klima fant ikke forskerne noen perioder der CO2-konsentrasjonen i atmosfæren hadde vært over 300 deler per milliondel luft. Nå er konsentrasjonen over 420 deler per milliondel luft. Våre CO2-utslipp fortsetter å ha klimaeffekt i mer enn 100 år etter at de er sluppet ut. Det er ikke gitt at jorda vil reagere på samme måte med en så høy CO2-konsentrasjon i atmosfæren. Frykten er at oppvarmingen menneskene forårsaker, vil gå langt raskere enn de naturlige prosessene ved slutten av en istid.

Så vet vi at konsentrasjonen av CO2 har vært betydelig høyere tidligere i jordas levetid. Men det var flere millioner år før mennesket utviklet seg. Det motbeviser ikke at dagens oppvarming skyldes menneskeskapte utslipp.

Vinteren 2023/24 var spesiell. Norge og Norden lå i en kuldesone. Dette var imidlertid en lokal variasjon, og betyr ikke at vi kan avblåse klimaendringene – langt derfra. Det samme skjedde vinteren 2013/14 – så det er heller ikke noe nytt fenomen.

Nær sagt hele resten av kloden var betydelig varmere enn normalt. Og statistikken er klar – kloden varmes, raskere enn før.

Men det er ikke en helt lineær trend, noe man kan se på temperaturstatistikk. Noen år er varmere, andre kaldere. Noen områder er kaldere – de fleste er varmere. Dette skyldes værforhold, ikke klimaforhold. Altså: kortsiktige variasjoner, ikke langsiktige trender.

Samtidig er temperaturen i lufta ved jordas overflate bare en liten del av det globale klimasystemet. Varmeenergi lagres aller mest i havene, men også i jordsmonn og bergarter. Dette forsinker og utjevner oppvarmingen av lufta. 93 prosent av energien som ble akkumulert i klimasystemet mellom 1970 og 2010 er tatt opp i havet. Og havet er mye varmere enn vi noen gang har målt det – også i norske farvann. Det gir økt fordamping av vann fra havet, som igjen driver mer intense stormer, styrtregn og annet ekstremvær. Og, på sikt, varmere luft.

Ja, CO₂ er naturlig. Jordas atmosfære har alltid inneholdt CO₂, og gassen er nødvendig for plantevekst og fotosyntese. Uten CO₂ hadde jorda vært helt annerledes.

Men mengden CO₂ er ikke naturlig. I førindustriell tid var CO₂-mengden cirka 275 deler CO₂ per milliondel luft. Nå har vi passert 420 deler per million, og økningen fortsetter. Dagens utslipp har en klimaeffekt i minst 100 år fremover. Våre utslipp akkumuleres i atmosfæren. Om vi kuttet alle utslipp i dag, ville vi ikke se store effekter på klimaet før om flere tiår. Likevel må vi gjøre akkurat det.

CO₂ går i kretsløp: via hav, planter og luft. Men dette kretsløpet klarer ikke å fordøye store mengder ekstra CO₂-utslipp på kort tid, uten alvorlige konsekvenser. Havet tar opp store deler av CO2-utslippene, noe som gjør havet surere. Når havet blir varmere, minsker dets evne til å ta opp CO2, og de atmosfæriske nivåene vil øke raskere.

Vi vet at CO₂ har en oppvarmende effekt. Dette ble beskrevet allerede i 1870, kvantifisert i 1896, og er gammel vitenskap. Den har blitt testet mer enn de aller fleste andre teorier. Når mengden CO₂ i atmosfæren øker, vil jordas temperatur øke fordi mindre varmestråling går ut igjen i verdensrommet. Det hersker ingen uenighet om dette.

Å fokusere på om CO₂ er naturlig eller ikke, er en blindvei. Vi må se på hele bildet – all påvirkning som våre utslipp, samt de naturlige utslippene, av klimagasser har på vårt klimasystem. Da er resultatet en kraftig negativ innvirkning på vårt miljø og våre levekår i fremtiden. Dette skyldes vår tilførsel av klimagasser, hovedsakelig gjennom forbrenning av fossil energi. For å hindre dette, må vi stanse utslippene på globalt nivå.

CO2 er en gass som blir værende i atmosfæren. Rundt 40 prosent av våre utslipp siden den industrielle revolusjon har blitt tatt opp av planter, hav og jordsmonn. Resten er i atmosfæren, og fortsetter å gi oppvarmingseffekt.

Derfor er det ikke nok å redusere utslippene litt. Så lenge vi slipper ut mer enn jordas økosystemer og jordsmonn kan ta opp, vil konsentrasjonen av CO2 i atmosfæren øke. Da øker også oppvarmingen. Skal vi begrense oppvarmingen, må vi altså kutte alle utslipp av klimagasser – raskest mulig.

Klimaforskningen viser at vi har en god mulighet til å begrense oppvarmingen til godt under 2 grader. Da må vi halvere jordas samlede utslipp før 2030, og kutte alle utslipp som tilfører CO2 til atmosfæren før 2050. Men da må alle land være med på det – det er derfor vi har Parisavtalen, klimatoppmøtene og FNs klimakonvensjon. Så kan det absolutt diskuteres om disse avtalene er sterke nok – men det er det beste landene kunne enes om.

Våre utslipp påvirker klimaet på hele kloden like mye, uavhengig av hvor utslippene skjer. Ett tonn CO2 som slippes ut i Kina, påvirker norsk klima like mye som ett tonn CO2 som slippes ut i Norge.

På grunn av dette ble det bestemt i 1992 at vi skulle ha en internasjonal tilnærming til klimaproblemet. FNs klimakonvensjon ble nedsatt, og fikk i oppdrag å utarbeide en internasjonal avtale for kutt i klimagassutslipp. Dette viste seg imidlertid å være vanskelig. Ulike land hadde ulike interesser, og var høyst villige til å forsinke prosessen for å kjempe for sine interesser. Norge var blant landene som varslet at de kunne komme til å blokkere en internasjonal klimaavtale, hvis vi ikke fikk på plass et kvotesystem som sikret norsk handel med olje og gass.

I 2015 kom kompromisset: Parisavtalen. Her ble landene enige om at vitenskapen skulle legges til grunn. De er også enige om å begrense oppvarmingen til godt under 2 grader, og strebe etter 1,5 grader. Landene selv fikk ansvaret for hvordan kuttene skulle gjennomføres. Utslippsnivåer og målsetninger skal rapporteres til FN, som lager sammenstillinger som viser hvordan verden ligger an som helhet.

Det vil si at Kina har de samme kravene som Norge. Og de samme kravene som alle de 195 landene som er medlemmer av FNs klimakonvensjon. Helt uavhengig av hva Donald Trump, oljelobbyister eller andre krefter hevder.

Parisavtalen er en bindende, internasjonal avtale. Alle land har forpliktet seg til å gjennomføre kutt, til å måle disse, og rapportere dette til FN. Fordi det ikke var mulig å bli enig om hvordan kuttene skal gjennomføres, ble ansvaret lagt til hvert enkelt land. Beslutninger i FN fattes nemlig kun ved enstemmighet – ett enkelt land kan blokkere en beslutning. Derfor har det vist seg umulig å vedta detaljerte tiltak for hele verden. Enkelte land tjener for mye på årsakene til klimaendringene til at de går med på det.