Nilsen var leder av Folkeaksjonen mot utbygging av Alta/Kautokeinovassdraget. Nå er han ute med boka «Altakampen – Miljøkampens første folkereisning». I anledning boklanseringen publiserer vi en artikkel fra Natur & miljøs dekning av 30-årsmarkeringen av slaget i Stilla. Der møter vi blant andre Per Flatberg, tidligere leder i Naturvernforbundet. Sammen med Nilsen var Flatberg en av lederne i kampen mot utbygging, og i likhet med Nilsen ble også han dømt for oppvigleri etter altakampen.

God fornøyelse:

Aldri mer Alta

Det er tidlig morgen 14. januar 1981. Natten ligger fortsatt som et teppe over Stilla i Alta. Aksjonistene har slått opp en leir med telt og lavvoer, det såkalte nullpunktet, på veien opp til den planlagte demningen. Det er iskaldt. Mange fryser der de sitter fastlenket som en levende barrikade mot anleggsmaskinene. Samer, miljøvernere og andre samfunnsengasjerte har kommet for å kjempe for elva og samenes rettigheter. I dag skal det avgjørende slaget stå.

En hær med politifolk er på vei, hele 600 mann marsjerer opp mot nullpunktet. De er kalt inn fra lensmannskontor over hele landet. Regjeringen mener alvor, hele ti prosent av Norges politistyrke er mobilisert. Aksjonistene skal fjernes. I løpet av sommeren og høsten 1980 har de greid å stanse arbeidet flere ganger. Da de igjen slår seg ned på anleggsveien er grensen nådd. Nå skal maskinene frem. Demningen skal bygges.

Måtte bruke pressluftbor
Blant aksjonistene finner vi Naturvernforbundets nylig avgåtte leder Per Flatberg. Som ansatt i Naturvernforbundet deltok han ikke i sivil ulydighetsaksjoner, men nå er han fri til å være med.

– Jeg var inne i islavvoen til filosofen Sigmund Kvaløy Setreng. Politiet hadde holdt på en time og måtte ta i bruk pressluftbor for å komme igjennom. Vi satt der ti-femten stykker. Da den første politimannen ramlet inn, reiste bare Sigmund seg rolig og bød ham på krumkake, forteller Flatberg.

Politiet holder på hele dagen. De kutter lenker, bærer folk bort og bøtelegger dem. Cirka 800 blir arrestert, mange blir satt i varetekt. Først klokken 23.20 er de ferdige, og nå ligger veien åpen. Kort tid etter at nullpunktet er ryddet, dundrer anleggsmaskinene inn.

Tusenvis protesterer
Etter flere år med protester mot planene i Alta, blir Folkeaksjonen stiftet i 1978. Samme år vedtar Stortinget regulering av vassdraget, med 90 mot 36 stemmer. Konflikten eskalerer. På Folkeaksjonens møte i januar 1979 blir det gitt grønt lys for bruk av sivil ulydighet, og den første aksjonen finner sted i juli samme år, da 32 personer stanser anleggsmaskinene.

Deretter går det slag i slag med internasjonal protestleir i Detsika, demonstrasjoner i Oslo, Bergen og andre steder, Stillamarsjen fra Alta til Masi, to samiske sultestreiker og flere sivil ulydighetsaksjoner. På det meste har Folkeaksjonen 20 000 medlemmer. Mange tusen deltar i demonstrasjonene i 1979, 1980 og 1981. Høsten 1981 blir det gjennomført noen siste aksjoner, men nå slår myndighetene hardt tilbake.

Gro angret i ettertid
– De begynte å varetektsfengsle folk, og det ble for slitsomt i det lange løp. Den 24. januar 1982 ble Folkeaksjonen oppløst, forteller Flatberg, som hadde vært ansatt som informasjonsleder i Folkeaksjonen siden våren 1981.

Nå skyter arbeidet fart og den 110 meter høye demningen blir bygget.

– Det var et fryktelig nederlag. Vi holdt på å jobbe livet av oss i Naturvernforbundet for å hindre utbyggingen. Jeg hadde små barn på den tiden, men kom på jobb klokken syv og ble til sent på kveld. Jeg hadde lagt igjen så mye av meg selv i Alta, og det var tungt å erkjenne at vi hadde tapt, sier Flatberg

 I 1987 settes kraftverket i drift. Men aksjonistene skal likevel få et plaster på såret. I 1989, bare to år etter åpningen, går statsminister Gro Harlem Brundtland ut offentlig og innrømmer at utbyggingen var unødvendig.

Tapet ble seier
– Vi tapte kampen om Alta, men den førte til at andre vassdrag ble reddet. Ingen hadde særlig lyst på en gjentagelse. Saken fikk også konsekvenser for gasskraftsaken høsten 1997, da byggingen av gasskraftverket på Kårstø ble utsatt for å unngå aksjoner. Jeg tror fortsatt myndighetene frykter Alta-lignende aksjoner i striden om olje i Lofoten, sier Flatberg.

For ham var imidlertid ikke saken over da aksjonene opphørte. Sammen med de tre andre lederne i Folkeaksjonen, Alfred Nilsen, Tore Bongo og Sven Suhr, blir han tiltalt og dømt som oppvigler i 1983. Det er første gang siden andre verdenskrig at oppviglerparagrafen blir tatt i bruk.

– Det var for å statuere et eksempel, men jeg er virkelig stolt av den dommen, sier Flatberg.

Gikk til sak mot staten
Naturvernforbundet deltok ikke i aksjonene, men valgte å bruke lovlige midler i kampen for elva. I 1979 gikk forbundet til sak mot staten for å få kjent byggevedtaket ulovlig. Rettssaken gikk helt til Høyesterett, som i 1982 slo fast at vedtaket var lovlig. Dommen inneholdt likevel sterk kritikk av saksbehandlingen. Tapet til tross, rettsaken har skrevet seg inn i norsk rettshistorie og fått stor betydning. Aldri tidligere hadde en organisasjon fått gå til sak mot staten.

– Vi var tidlig ute i Norge på det punktet. Nå har mange andre land kommet etter, sier jusprofessor Inge Lorange Backer.

Oppmuntrer gjerne til ulovligheter
Alta-saken ville neppe fått så stor betydning uten bruk av sivil ulydighet. Professor i kriminologi Nils Christie er en varm forsvarer av aksjonsformen. Han deltok selv i aksjonen i Stilla 14. januar 1981.

– Det er masse ulovligheter som jeg gjerne vil oppmuntre til. Det kan nemlig hende at de folkevalgte gjør noe uriktig, og da er det fint om det kan rettes opp, sier Christie.

– Er Lofoten en sak der man bør bruke sivil ulydighet, hvis det blir vedtatt oljeutbygging?

– Nå kjenner ikke jeg alle sakens detaljer, men jeg vil ikke bli forbauset om jeg kom til det standpunktet.