Naturvernforbundet har ikke lykkes med å få tall fra NVE for hvor mange vindkraftverk som er igangsatt, fått konsesjon eller er under behandling. Vi har kommet fram til 100 for igangsatteeller gitte konsesjoner. Med et stipulert gjennomsnitt på 15 km2 pr kraftverk vil det utgjøre 1500 km2 der naturen ødelegges med veianlegg, fundamenter, velteplasser, trafobygg, kabelgrøfter osv. Altså et areal som samlet vil være omtrent like stort som kommunene Kristiansand, Songdalen, Vennesla, Søgne, Mandal og Lindesnes.

Miljødirektoratet opererer så med et influensområde hele 10 ganger konsesjonsområdet der synlighet, lyd- og lysforurensing forringer naturkvaliteten og punkterer opplevelsen av villmark. Da er vi oppe i et areal som tilsvarer hele Telemark fylke. Hvordan disse naturødeleggelsene er foreneligmed Grunnlovens § 112, miljøparagrafen og naturmangfoldlovens § 1 er vanskelig å begripe. Her er forpliktelser overfor dem som skal leve i dette landet om 100, 200 år, de ufødte som først får stemmerett om mange, mange år. I følge de nevnte paragrafene skal våre etterkommere ha tilgang til en natur med de samme kvalitetene som vi gleder oss over i dag.

Det er bare ikke mulig. Våre barnebarn vil overta store, ødelagte naturområder landet over. Vindkraftverkene er bare ett av mange tiltak som spiser opp natur for all framtid, men disse energiverkene er det som desidert spiser opp mest villmarkspreget natur. Hyttebygging, veianlegg, bergverksdrift, oppdrettsanlegg mm kommer i tillegg. At dyr og fugler, biologisk mangfold også blir den store taperen når natur bygges ned, er innlysende.

Vi er fortvilet fordi politikerne ikke synes å forstå hva som er i ferd med å skje. Klimakampen, beskyttelse av artsmangfoldet og naturvern er for oss tre sider av samme sak. De hører uløselig sammen. Fra utbyggere og konsesjonsmyndigheter blir vindkraftverkene begrunnet som en nødvendighet for å begrense klimakrisen, og det synes som om politikerne har latt seg forføre av den gode hensikt. Vi må produsere mer kraft, hevdes det selv om landet renner over av el-kraft. Norge har et årlig overskudd på mellom 15 og 20 TWH som det er dårlig anvendelse for i dag. Det vil øke i årene framover på grunn av øket nedbør, energieffektivisering m.m.

I følge NTNU vil Norge i 2050 kunne produsere mellom 50 og 70 TWH mer enn dagens forbruk på ca 130 TWH, uten ny vindkraft.

Eier vi myrene der duggdråpene henger i myrull og starr som tusentalls tårer for en skadet natur? Eller de mørke tjernene der beveren bukserer ei motstridig ospegrein bort mot hytta mens to rugder driver elskovslek i den blodrøde aprilkvelden? Eier vi fjellet der hubroen flyr på lydløse vinger over lyngen, sky, majestetisk og trolsk? Vi lever i dette, det er en del av oss, og en forutsetning for livene våre. Vi har det til låns, vi skal passe på det, men vi eier det ikke. Ingen kan være grunneiere av alt dette.

Rolf Jacobsen skrev alt i 1954 diktet Landskap «– med gravemaskiner, de spiser av skogene mine». Noen år senere skrev Harald Sverdrup diktet Stemmeseddel «– stem på havet,… stem på grunnfjellet…»

Eksempler på et språk som makta ikke synes å kjenne. Deres språk er prognoser, statistikk og utredninger med rett til å utnytte, spise og gumle i seg blåklokker, skog, myrer, fjell og jord – natur og kulturlandskap.

Det må koste å ødelegge natur slik det er med forurensing. Den som har forårsaket skadene, skal betale for opprydding. Til sammenlikning er det fortsatt gratis å gjøre bruk av natur til ulike utbyggingsformål. Naturen er da vår fellesarv? Hvorfor skal det ikke koste noe å gjøre bruk av en uerstattelig og ikke fornybar felleskapital til et vindkraftverk, et hytteområde eller et område for råstoffuttak? Naturvernforbundet i Vest-Agder har en årsmøteuttalelse som vi ønsker at organisasjonen vår skal arbeide videre med. Vi ser for oss en avgift på nedbygging av natur, et tiltak som vi tror kan bidra til å begrense naturtapet samtidig med at gode tiltak kan finansieres. Det kan være en avgift, utliknet pr dekar areal som gjøres bruk av til utbyggingsformål. Men det vil trolig være uheldig om avgiften tilfaller den kommunen tiltaket er lokalisert i. Det kan øke omfanget av naturinngrep.

Derfor kan et statlig fond for oppkjøp og varig sikring av natur og til å restaurere skadet natur være et bedre grep. Før valget stilte vi de politiske partiene i fylket dette spørsmålet: Vi ser store inngrep i og tap av natur på Agder til kraftverk, veibygging, masseuttak, hyttebygging m.m med negative konsekvenser for allmennhetens rettigheter i utmark, våre etterkommere og for biologisk liv. Hvordan vil ditt parti kompensere dette tapet (jfr naturmangfoldlovens § 11.)? Vi fikk svar fra 6 partier. Flere synes tanken er interessant og ønsker en dialog med oss om forslaget. Det er løfterikt, for det er kun et forslag som det må arbeides videre med, noe vi også vil gjøre innad i Naturvernforbundet, og med videre mål om å bringe dette fram til sentrale myndigheter.

Selvfølgelig må vi bruke naturtil forskjellige formål, særlig når behovene er til vesentlig samfunnsnytte. Men forbruk av natur har det til felles med annet forbruk at det bør reduseres. Noe det synes å være et stort behov for å stimulere til. Og en avgift på nedbygging av natur, kan være et nødvendig incitament.

Peder Johan Pedersen, Naturvernforbundet i Vest-Agder

Publisert i Fedrelandsvennen fredag 3. november 2017