Nå har vi penger. Vi har maskiner. Vi har utbyggingsselskaper og ingeniører, forskrifter og planmyndigheter. Hvorfor ender det da ofte slik det gjør?

Hvorfor drar vi ikke turistene med oss ut til Åsane sentrum, slår ut med armene, og sier «Se hva vi har fått til!»?

Kanskje har vi en historisk mulighet her i Bergen. Akkurat nå. Byen styres av politikere som sier de har en miljøvennlig visjon for hvordan byen skal utvikle seg videre: De vil sette en stopper for den klattvise byspredningen, hvor det blir langt til det meste, dårlig kollektivtilbud, og derfor alt for mange biler på veiene. Vi i Naturvernforbundet velger en stakket stund å se bort fra Byrådets ødsling av matjord og dets støtte til nye motorveier. Vi velger å tro at de har lært av fortidens feil. At flosklenes tid er forbi. Vi velger å tro at de har vilje til å handle.

For å få en god by, må vi ha en arealplanlegging som styrer byen i den retningen vi ønsker. Hvorfor skal vi egentlig måtte skysse barn til barnehage på andre siden av byen? Vi klarer jo å bygge skolene der folk bor? Det stresset mange småbarnsforeldre her opplever, er ett eksempel på hva dårlig byplanlegging kan føre til.

Det gode bylivet er det sosiale livet. Vi kan planlegge slik at vi får mulighet til å kunne rusle eller sykle mellom boligen vår, butikker, skoler, barnehager, ballplasser og parker. Skape den hyggelige Gåbyen, både i Sentrum og rundt knutepunkt i bydelene.

Om vi fortsetter med å bygge ut store boligfelt i periferien, uten god kollektivdekning og uten arbeidsplasser i nærheten, blir det vrient å klare seg uten bil. Når alle «må» ha bil, forsvinner gradvis enorme arealer til veier, veikryss og parkeringsplasser – arealer som kunne blitt spart til friluftsliv og jordbruk eller brukt til næring og boliger. Det ender opp med at vi frakter rundt på ett tonn stål, to lenestoler og en sofa plassert på fire hjul, bare vi skal handle en skarve chipspose. Da er det ikke rart våre utslipp blir høye.

Fortetting er nødvendig og riktig. Men det må gjøres med omtanke. Alt kan ikke tettes igjen, det må være grøntområder, gatetun og lekeområder. Det er disse møterommene og plassene mellom husene som gjør en by til en by. Derfor må myndighetene ha hendene på rattet og sikrer at fortettingen skjer på en klok måte.

Samfunnet vil spare mye på å slutte å spre veier, kloakk, vei- og strømnett utover stadig nye områder. La oss bruke det vi sparer på å gjøre den nye, fortettede byen både vakker og inviterende! Et nydelig torg, omgitt av stilige hus, må ikke ligge i Sentrum. Det kan også ligge ved et bybanestopp eller et bydelssenter.

Store utbyggere presser nå på våre folkevalgte. De vil gjerne breie seg og bygge oppi hei og kleiv og mark, langt fra buss og bane. De er vant til å få det slik de vil. De er vant til politikere som har gitt fra seg mye av styringen, som har latt tilfeldighetene rå, og byen ese ut.

Byen trenger utbyggerne, men det er vi borgere som gjennom våre folkevalgte skal sette premissene. Ikke omvendt. Joda, næringsdrivende trenger forutsigbarhet. Det bør de få. De bør få vite hva som gjelder fra nå av: At det er langs kollektivtransportens hovedtraseer vi må bygge. At det er slutt med å dele ut dispensasjoner i hytt og pine. At det er de folkevalgte som styrer. Folkevalgte som heretter tenker helthetlig, og setter byen og miljøet foran kortsiktige enkeltinteresser.

Vi vil fortsatt gjerne vise frem gatene fra den gang vi manglet mye. Hadde det ikke også vært fint å vise frem den nye, tette og grønne byen, resultatet av en ny giv fra vår egen, rike tid?