Drill, baby, drill: Goliat-plattformen på vei til nordlige farvann.

Mange fikk seg et sjokk da Donald Trump vant. I kampen mot klimatrusselen er det mange som frykter full stopp i den amerikanske innsatsen når klimafornekteren Trump tar over roret. Men er den norske klimapolitikken egentlig så mye bedre enn den vi frykter fra Trump?

De siste nyhetene om norsk klimapolitikk tyder ikke på det. Samtidig som Paris-avtalen trer i kraft, utlyser Norge nye blokker for oljeleiting. Miljøminister Helgesen ga sist uke opp å innfri 2020-målsettingen som ble avtalt i klimaforliket. Arbeiderpartiet er enig, samtidig som de presenterer seg i en ny og grønn drakt – uten noen tiltak som virkelig monner. Men med storsatsing på biodiesel, som faktisk kan gi større utslipp en fossilt! Dette viser behovet for å øke miljøkompetansen blant mange politikere, noe som også burde gjøre det lettere å få politisk gjennomslag for konkrete tiltak for å redusere klimagassutslippene. Dessverre ikke dette så lett i dag: For noen uker siden kom innstillingen fra Energi- og miljøkomiteen på Stortinget om Miljøpartiet De Grønnes forslag om å utrede innføring av karbonavgift til fordeling (KAF) i Norge. Alle partiene er enige om at det kreves «drastiske kutt» i utslippene fra transportsektoren, og nytenking i klimapolitikken. Da er det skuffende at det flertallet ikke en gang er villig til å utrede et forslag om å innføre en karbonskatt. Selv om det heldigvis er ytterst få som deler Trumps klimafornektelse på Stortinget, har politikerne våre likevel en lang vei å gå for å gjøre ord om til handling når det kommer til Paris-avtalen. KAF vil være et godt steg i riktig retning.

KAF er utformet for å kunne innføres i ett enkelt eller flere land. Forslaget er veldig enkelt. Man krever inn en avgift på alle fossile brennstoffer fra importører og produsenter. Denne avgiften stiger med et avtalt beløp hvert år. Avgiftsinntektene utbetales tilbake til hver enkelt innbygger, rett på konto. Det er en Robin Hood-løsning: de med høyt karbonforbruk vil gå i minus, mens de med lite karbonforbruk, vil tjene. For privatpersoner er bilkjøring, altså bensin, ofte den viktigste formen for karbonforbruk. 

Hensikten er å gjøre karbonforbruk/klimagassutslipp stadig dyrere, og bærekraftige løsninger billigere, slik at det blir lettere å ta miljøvennlige valg.

Siden avgiften skal kreves inn ved produksjons- eller importpunktet, vil stigende pris på alt fossilt forplante seg videre til alle varer som inneholder fossilt brensel. Alt blir dyrere, men gjennomsnitts fossilforbruk blir kompensert med direkte utbetaling, og de fleste vil da komme fordelaktig ut. Da blir det mulig å gradvis heve avgiftene til et nivå der de får virkelig effekt. Med tilstrekkelig stigning i avgiften, kan KAF bli et hovedelement i den hestekuren klimaet nå krever av oss.

Partiene argumenterer mot KAF med at Norge ikke har noen «tradisjon» for en slik modell, der en avgift betales direkte ut igjen til folket. Men har vi en tradisjon i klimapolitikken som er verdt å verne? Utslippene stiger fortsatt. Mange, ikke minst Senterpartiet, mener at avgiftsmodellen vil bli distriktsfiendtlig ved at bare de som har tilgang til kollektivtrafikk vil ha alternativer til å bruke fossilbil. Det er ikke riktig. I dag er elbil tilstrekkelig for de fleste også på bygda.

Venstre har døra på gløtt for KAF, men stemmer mot utredning fordi partiet heller ønsker en modell som gir skattekutt i bytte mot klimaavgifter. De andre partiene som er mot KAF, hevder at de er for at CO2-utslipp må prises slik at de reflekterer de framtidige miljøkostnadene. Da virker det paradoksalt at de samme partiene hevder at det ikke har noen effekt å heve avgiftene, og derfor går imot utredning. Det er for lengst klart at miljøkostnadene potensielt er uendelig høye, og at tiltak må iverksettes straks. Med en atmosfære som allerede er overfylt av klimagasser, er vi allerede på overtid. Derfor må politikerne nå vise mot og vilje til å ta nødvendige grep. Hvis ikke vil det ikke være mye annet enn ord og løfter som skiller norsk klimapolitikk fra den vi frykter fra Trumps USA.

Partiene går inn for utbygging av infrastruktur som ladestasjoner. Det er viktig og bra, men samtidig legges det opp til veibygging i stor stil, som vil gi trafikkvekst som nuller klimakuttene – eller til og med fortsetter å øke dem.

Vi får ingen rask, storstilt overgang til fornybar energi så lenge fossilt er billigst. Enhver effektiv klimapolitikk vil gjøre energi dyrere for sluttbrukeren. Dette blir svært vanskelig eller umulig å få gjennomført, om ikke folket blir kompensert. Striden om flyseteavgiften og den minimale økningen av drivstoffavgiftene som regjeringen nå foreslår, viser at skattlegging av klimakostnader må kompenseres. Staten får da verken mer eller mindre penger – det blir en rein overføring av penger fra forurenserne til de med en mer klimavennlig livsstil.

Det kan virke som at det er frykten og usikkerheten knyttet til forandring som fikk politikerne til å gå imot utredning av KAF – men Norges klimautslipp fortsetter å stige, så dagens modell fungerer åpenbart ikke. Tvert imot tydeliggjør den behovet for en helt ny kurs. Da må politikerne tørre å utrede nye modeller som faktisk kan gi den kursendringen vi er avhengige av.

Hallvard Birkeland og Synnøve Kvamme
post(a)birk.me