Kartlegging av skog – og ut i felt i sandfuruskogen

Arter særegne for Elverum

Kartlegging i sandfuruskog

29-30. august inviterte Besøkssenter skog til fagseminar om skogkartlegging i samarbeid med Naturvernforbundet Sør-Østerdalen. Dag 1 foregikk innendørs med innlegg og samtaler på Skogsenteret. Dag 2. ble gjennomført utendørs, og vi besøkte 3 ulike lokaliteter for å se på forvaltningen og mulighetene til bruk av skogarealene. Artikkelen under dekker opplevelsene fra dag to ute i skogen på karlegging med ca. 40 deltagere. Takk til Per Ivar Kvammen i Naurvernforbundet Sør Østerdalen som koordinerte dagen ute i felt og takk til Sigrun Skjelseth, daglig leder Besøkssenter skog.

Se program her: https://skogsenter.no/fagseminar-kartlegging-i-skog

Karlegging utendørs

Vi er på en brannflate fra 1976. Men lenge før det ble dette landskapet dannet av sand fra smelteelver etter istiden. Sanden la seg langsetter med vinden, og vi ser flere små rygger gjennom skogen i naturreservatet. Såkalt flygesandhabitat. De ivrigste soppkjennerne går ofte ned på huk og undersøker ulike sopper. Her er kransmuserogn og moslørsopp for å nevne noen, og disse er særegne i denne typen habitat.

Det er også spor etter dyr og spesielt en spettesmie i en furustamme er morsomt å se. Flaggspetten setter kongelen fast for å spise av den og glemmer alltid igjen den siste som den da flytter på når den kommer med en ny kongle og skal hjem til middag. I sandbankene litt lenger borte er det den grå saumaueren som får vår oppmerksomhet. Også denne særegen for området i Elverumskogene.

Trestamme med et hull der kongelen er festet. Blide deltagere i bakgrunnen

Skogbranner og artsmangfold

Brannflaten er etter en stor skogbrann. I et skoghabitat er branner både naturlige og viktige. Mange insekter og planter trenger sterk varme eller andre effekter av skogbranner for å kunne formere seg. Spesielt i forbindelse med ferske branner kommer eksempelvis praktbiller og trebukker. I Sverige drives noe naturvårnsbrenning i dag, det vil si kontrollerte branner for å tilføre skogen og visse områder en kraftig overhaling. I norske skoger og moderne skogbruk er naturlig nok skogbranner noe man frykter og vil unngå. Problemet er at skogene over tid blir veldig tørre og bare mer utsatt for brann. Når først en brann oppstår kan det bli betydelig kraftigere enn om det pågikk i en mer naturlig syklus.

Vi beveger oss via bussen litt lenger nord til Løvbergsmoen. Her ligger det et forslag til solkraftverk i området vi besøker. Flere var inne i området i fjor og fant flere rødlistearter. Lokallaget sendte dette inn til høringsrunden. Flere finner igjen de nevnte rødlistesoppene og vi ser de samme trekkene ellers som ved forrige område. En typisk art de fleste kjenner igjen er lys og grå reinlav. Den er myk å tråkke på og en vanlig art i sandfuruskog. Sannsynligvis blir det en konsekvensutredning for dette området, med tanker om at det kan komme 700 dekar med solkraft i dette skogområdet. Og kanskje 700dekar til med solpaneler litt lenger bortenfor. En trafostasjon i umiddelbar nærhet gjør det attraktiv å se etter fornybar kraftproduksjon her. Planprogram for utredning er gjort og flere har spilt inn innspill til prosessen. Det viser seg å være en A-verdi sandfuruskog når fagfolkene har gjort sine funn inne i området.

på siste stopp for denne turen ser vi på gjennomhogst sammen med Elverum kommune.

Flerbruksskog gir moderne forvaltning

Erik Stenhammer forteller: «Ålmark i skogene ødela alt fra 1899-1903. På Starrmoen var det skogbrann for ca.50 år siden. 10 000 av målene som brant er i dag redusert til 4000 dekar. 6000 mål har gått til andre formål.»

– Elverum kommune er største grunneier i kommunen. Det er 58 teiger i skogdriftsplanen. De bruker 5-600 tusen i året på skogsbilveier. Det er noe frivillig vern. Eiendommen har hatt høy avvirkning i 2012-2016.

Mange folk er samlet på kartlegging i skogen og lytter til skogsjefen som forklarer.

Løvbergsmoen teig nr. 40 står vi i nå. Kjøpt i 2004. 1080 dekar stor, sammenhengende, men noe fradelt av veien. Sykkelklubben har et område for sykkelstier. Skiløyper og Elverumstrimmen bruker også området. O-laget lokalt bruker området. Skogeier driver virket her for å holde et balansekvantum. I 2021 tok de ut 840 kubikk (i samarbeid med sykkelklubben som skulle lage stier). Det var god dialog rundt dette. Det er 9500 kubikk stående her, med en samlet verdi på rundt 5 millioner, som er i nærheten av et årsbudsjett.

Området ble registrert naturtype sandfuruskog i 2012.  Det ble gjorten ny registrering her i 2018. Det ble laget en instruks for hogsten. De ville ha et fortsatt gjennomgående skogbilde. Kvister ble lagt i hauger. I følge skogeier kan det gå 15 til 20 år før det vurderes noe ny hogst. PEFC standarder må følges, blant annet å rydde stiene og holde seg 25 meter unna rødlistearter. Det er avsatt betydelige verdier her av hensyn til skog og brukergrupper.

Tor Erik Brandrud fra NINA, har vært med å påvirke i prosessen. Dette er en flerbrukshogst, litt ala det som gjøres i Oslo kommuneskoger. Her kommer det ikke lett opp ny furu, den trenger mer lys. Dette er egentlig ikke lukket hogst blir aktørene enige om. I lukket hogst har man flere flater for å få foryngelse. Området vi nå er inne i er mer en gjennomhogst der formålet er å se et sammenhengende skogbilde.

Det er fint å se gruppa med ulike fagpersoner og interesser løfte forskjellige temaer og diskutere hvordan man tenker. I dette siste området vi har sett på ser de fleste ut til å være fornøyde. Skogeier kan ta ut tømmer, men brukergruppene som det er mange av nærme bebyggelsen får også drevet med sine aktiviteter. Det er en flerbrukshogst der skogen er mer enn bare trær. Skogen får være noe for alle, et område der mange brukergrupper dirver med ulike aktiviteter som er positivit for folkehelse og umulig å bergene verdien av.