Nå går vi inn i det nye året med de samme miljøproblemene som vi forlot det gamle med. Millioner av mennesker verden over trues av klimaendringer. Tilgangen til mat og vann for verdens fattigste svekkes. Planter og dyr utryddes verden over. Men hva sier du, Jens Stoltenberg? Nytt år, nye muligheter – eller hva?

Viktige veivalg

For å være ærlig: Det er jo bare tull at du trenger et nyttår for å få endret norsk miljøpolitikk. Hver dag er i utgangspunktet en mulighet for å gjøre noe. Men det har ikke sett ut som om det første Jens tenker om morgenen er ”i dag skal jammen meg norske klimagassutslipp kuttes.” Så nå skal jeg forsøke å gi deg en anledning, Jens.

God miljøpolitikk kan komme ”uoppfordret” ved at regjeringen setter igang egne initativ, eller den kan komme som en konsekvens av andre avgjørelser. Ta for eksempel statsbudsjettet, det legges frem hvert år – regjeringen avgjør om de vil bruke muligheten til å prioritere miljø. 2009 bringer med seg flere anledninger til å prioritere miljø. Men ikke bare det, 2009 er et avgjørende år fordi det inneholder flere prinsipielt viktige avgjørelser.

Ved første øyekast ser ikke regjeringens plan for transportpolitikken frem til 2019, som snart skal legges frem, ut som et viktig, prinsipielt dokument. Men det er det! Det er en plan som avgjør hvordan vi skal bygge landet for ettertiden. Ikke den planen alene, naturligvis, men den er viktig når vi om 20 år skal se oss tilbake og tenke: Bidro den rødgrønne regjeringen til å bygge landet for lavere eller høyere klimagassutslipp? Om det er jernbanespor eller nye motorveier som ligger igjen etter årene frem mot 2019, vil stå som et svar på dette spørsmålet.

I miljøpolitikken er det de mange små avgjørelsene som danner prinsippene. 2009 vil gi oss svar på flere viktige spørsmål: Hvordan bygger vi landet for ettertiden? Hva ønsker vi å leve av i Norge? Kan verden få til en felles miljøpolitikk som setter grenser for mektige industrier og næringer?

Hvor mye vil vi gi for verdens fattigste?

2009 er det året den store klimakonferansen i København går av stabelen. Her skal verdens ledere forsøke å bli enige om en internasjonal klimaavtale som skal etterfølge Kyoto-avtalen. København-møtet er en av vår tids viktigste enkelthendelser. Utfallet her vil vise hvor mye vi i den rike verden er villig til å gi for å redde verdens fattigste.

Skal vi få en avtale som faktisk kan stanse klimaproblemet, må den gi store utslippskutt. Det må bli en avtale som legger bånd på politikken i de rike og storforurensende landene. Verken Ola Nordmann eller Jens Stoltenberg kan i særlig grad ha merket at vi i fjor gikk gjennom det første av Kyoto-avtalens fem år. En ny avtale kan ikke underskrives for så å glemmes. Klimaforhandlingene i København vil vise om verdenssamfunnet sammen kan prioritere de fattigste landene og de kommende generasjonene fremfor raske penger og mer forurensing for de av oss som har mest fra før.

Hva skal vi leve av?

Valgkampens viktigste miljøsak og den viktigste enkeltsaken i neste høsts regjeringserklæring, vil være spørsmålet om oljeboring i Lofoten og Vesterålen. Oljeindustrien er ivrige etter å komme seg inn i disse havområdene, fiskerne vil holde dem unna. I disse havområdene lever den siste store torskebestanden i verden. Livet i havet har vært grunnlaget for bosettingen langs kysten gjennom hundrevis av år.

Spørsmålet om oljeboring i Lofoten og Vesterålen er et spørsmål om hvilket Norge vi ønsker oss, om hva vi skal leve av: De fornybare ressursene eller fortsatt oljevirksomhet? Når oljen og fisken ikke kan leve side om side – hva velger vi da?

Det finnes også havområder sør for Lofoten og Vesterålen som bør gis varig vern mot olje- og gassvirksomhet. En annen viktig miljøsak i det kommende året vil være spørsmålet om oljeboring på Mørekysten. Blokkene utenfor Mørekysten er altfor sårbare og verdifulle for fiskeindustrien til at det kan tillates forurensende oljevirksomhet der. I løpet av våren skal Mørekystens framtid avgjøres ved at det legges fram en forvaltningsplan for Norskehavet. Også her vil spørsmålet være: hvilket Norge ønsker vi oss?

En dag tar oljen slutt. Enten fordi vi fant på noe lurere eller fordi vi brukte opp alt. Om vi da har ødelagt de fornybare ressursene, som fiskeriene, vil vi nok angre. Oljeindustrien tar ikke miljøet på alvor. Både i 2007 og 2008 har vi hatt alvorlige ulykker på norsk sokkel, og både Statens Forurensingstilsyn og Kystverket har vært bekymret for de økende antallet ulykker til havs. Det er nå på tide at manglende sikkerhet og flere ulykker får konsekvenser. Når en næring ikke tar sikkerhet på alvor, må den heller ikke tas alvorlig når den vil inn i de aller mest verdifulle havområdene i Norge.

Spørsmålet om fremtiden for de sårbare havområdene, er også et spørsmål om makt. Oljeindustrien i Norge har så langt vært som en bortskjemt unge som har fått det den har pekt på. Når den nå peker på disse havområdene, er det ikke bare verdiene i havet som taler for at å sette foten ned. Fra 1990 og frem til i dag har oljeindustrien nesten doblet sine klimagassutslipp. Den er blitt ei hellig ku i norsk klimapolitikk, som ingen tør røre ved. Hvorfor er det sånn at de som forurenser mest, og som har mest penger, er de som slipper billigst unna? 2009 er en anledning for Jens Stoltenberg til å vise at det fremdeles er staten og ikke StatoilHydro som styrer norsk oljepolitikk.

Hvor skal landet ikke bygges?

Det er ikke bare den nasjonale transportplanen som er med på å avgjøre hva som skal stå igjen etter oss. Den avgjør hvordan vi skal transportere oss rundt i fremtiden – og den er med på å avgjøre hvor folk vil bygge og bo. Men hvordan vi bygger landet, må også handle om hvor vi ikke skal bygge. Stortinget har bestemt at de skal stanse tapet av naturrikdommen innen 2010. Det betyr at landet kan ikke bygges på en måte som tar knekken på truede planter og dyr.

I løpet av året som kommer skal vi få en ny lov for norsk natur. Den skal, forhåpentligvis, gjøre det vanskeligere å bygge ned og ødelegge naturrikdommen. En lov er ikke bra i seg selv. Den er bra hvis den er sterk nok til å hindre dem som vil ødelegge naturen. Den er bra hvis den tar vare både på naturen i havet og naturen på land.

Hva vi skal la stå igjen for dem som kommer etter oss? I høst lovet Jens Stoltenberg at 2009 skal bli et verneår. Det har ikke vært for mange av dem. Vi ligger i bakleksa sammenliknet med våre naboer i Sverige og Finland. Skal vi om ett år kunne si at vi har kommet lengre når det gjelder å ta vare på norsk natur – nemlig ved at vi har nådd Stortingets mål om å stanse utryddelsen av norsk natur – da må det bli hektisk på naturvernsiden for regjeringen dette året.

Nytt år, nye muligheter

Selv om man til tider har kunnet lure, har vel ingen norske regjeringer hatt noe prinsipp om å bidra til mer forurensing. Når det allikevel er blitt sånn, er det fordi de prinsipielle miljøspørsmålene er blitt hoppet bukk over. Bygg landet for oss som kommer etter dere, ta vare på de fornybare ressursene for oss og gi oss en klimaavtale som kan redde verden. Da kan 2009 bli et år det er verdt å huske for den norske regjeringens miljøinnsats. Det hadde vært noe.

Ane Marte Rognskog

Sentralstyremedlem i Natur og Ungdom

Stortingsvalget 2009 – partivurderinger i Natur & Miljø