Oppdrettsnæringen behandler kysten vår som et toalett

Overskriften er en omskriving av FNs generalsekretær Antonio Guterres sin spissformulering «Vi behandler naturen som et toalett» da han åpnet det pågående Naturtoppmøtet i Montreal i Canada den 7. desember.

I Norge holder oppdrettsnæringen bokstavelig talt på med å skite ned fjordene våre. Og dette har de fått lov til av passive politikere og handlingslammede forvaltningsmyndigheter. Problemene med lus og lakserømming fra oppdrettsanlegg er godt kjent og regnet som hovedårsaken til at den norske villlaksestammen nå er nær truet og kommet på Artsdatabankens rødliste. Men dette er bare som forbokstaven å regne mot alle de øvrige miljøskadene og -truslene fra oppdrettsindustrien.

Nesten alle oppdrettsanlegg langs kysten vår er åpne anlegg. Dette medfører at all fiskeavføring og fôroverskudd havner rett i sjøen. Oppdrettsanlegg som gis konsesjon i dag, får gjerne tillatelse til å produsere 3000 – 6000 tonn MTB i året (MTB står for maksimal tillatt biomasse). Hvis vi f.eks. regner at et sånt anlegg gjennomsnittlig har 2500 tonn fisk i mærene i løpet av et år og vi grovt sett regner 10 mennesker på tonnet, så slipper ett slikt anlegg alene ut urenset kloakk tilsvarende en kystby på minst 25000 mennesker. Ingen by i Norge får tillatelse til noe sånt. Resultatet vises på Miljødirektoratets statistikk. I rapporten «Kildefordelte tilførsler av nitrogen og fosfor til norske kystområder i 2020 – tabeller, figurer og kart» (side 14 -15) fra 14. mars i år går det fram at fosforutslippene fra norsk oppdrett har mer enn sjudoblet seg fra 1990 til 2020, fra 1559 tonn/år til 11836 tonn/år, mens utslippene fra jordbruk, kommunal kloakk og industri stort sett har holdt seg på samme nivå i tidsrommet. Fosforutslippene fra oppdrettsnæringen er nå mer enn 5 – fem – ganger større enn fra jordbruk, kommunekloakk og industri tilsammen (11836 tonn/år mot 2314 tonn/år i 2020)! Sammen med nitrogen fører fosfor til eutrofiering og nedslamming av sjøbunnområdene som er oppvekstområder for villfisk. Sannsynligvis har dette bidratt til at kysttorsken nå har kommet på Artsdatabankens rødliste. Grunnstoffet fosfor er også avgjørende viktig for matproduksjonen i verden samtidig som verden er på vei inn i en fosformangelkrise. Da er de gigantiske fosforutslippene fra oppdrettsnæringen ekstra alvorlige fordi fosfortap til havet kan ikke gjenvinnes og er tapt for alltid.

Lite kjent er det også at fôret som oppdrettsindustrien bruker, inneholder tungmetallene arsen, kadmium, kvikksølv og bly. Dette ble dokumentert i kronikken «Høyt nivå av tungmetaller i krabbe» skrevet av åtte fagfolk i Tidsskrift for den norske legeforening den 11. august i år. Som kjent er dette grunnstoffer som ikke brytes ned, men akkumuleres i næringskjeden. Med de mengdene fôr som brukes i stadig større og større oppdrettsanlegg, år etter år, så blir tungmetallutslippene av betydning. De åtte forfatterne dokumenterte at det de siste årene har vært en markant økning av tungmetaller i krabber fanget i nærområder til oppdrettsanlegg opptil 1000 meter unna. Andre kilder til tungmetaller rundt anleggene var ikke aktuelle. I noen områder hadde tungmetallnivået i krabbene nådd slike nivåer at Mattilsynet frarådet å spise de.

Kronikkforfatterne konkluderte derfor slik, sitat: «Hvis denne utviklingen får fortsette, vil all sjømat i fjordene bli helsefarlig og uspiselig.» På toppen av tungmetallutslippene fra fôret kommer utslipp av tungmetallet kobber fra impregneringen som brukes på oppdrettsnøtene (forbudt på båter), f.eks. rundt 1700 tonn totalt i 2019 og 80 – 90% av dette lekker ut i sjøen og hoper seg opp på sjøbunnen, ifølge Havforskningsinstituttet.

Det er heller ikke så kjent at oppdrettsnæringen er en stor kilde til mikroplastutslipp. De fleste oppdrettsanleggene bruker plastrør til å fordele fôret. Nordlandsforskning gjorde i 2019 1000 simuleringer av fôring gjennom enkeltslanger av plast og regnet så ut at norsk oppdrettsnæring slipper ut rundt 60 tonn mikroplast i sjøen hvert år.

I den siste Fiskehelserapporten 2021 fra Vetrinærinstituttet, offentliggjort i mars i år, slo avdelingsdirektør Edgar Brun fast i innledningen, sitat: «Årets Fiskehelserapport er igjen en bekreftelse på at helse- og velferdssituasjonen for norsk oppdrettsfisk ikke er god.»

54 millioner oppdrettslaks, vel 15%, døde i mærene i fjor av diverse sykdommer, som også kan spre seg til villfisk, samt avlusningsprosedyrer. Dødeligheten har forverret seg sammenlignet med tidligere år. For rensefisken var dødeligheten nær 100% i de anleggene som bruker disse for å bekjempe lakselus. I landbruket ville gårder ha blitt stengt dersom dødeligheten i besetningen hadde vært noe i nærheten.

Det er m.a.o. ikke kunnskap, men makt som har styrt og styrer oppdrettsnæringen, dvs. oppdrettsnæringen sin makt over politikerne og forvaltningen. Derfor startet Natur og Ungdom i november en boikottaksjon av oppdrettslaks med krav om at regjeringen pålegger alle selskaper å ha 50% av sin lakseproduksjon i lukkede anlegg med null lus, null rømming og null utslipp innen 2025. Teknologien finnes (RAS-teknologi).

Naturvernforbundet oppfordrer alle til å gjøre sitt for å stoppe de uholdbare miljøforholdene i oppdrettsnæringen og delta i kjøpeboikotten inntil kravet fra Natur og Ungdom er innfridd.

Dag Johansen

Landsstyrerepresentant i Naturvernforbundet for Nordland