Nordområdesatsinga
Jeg har forstått det slik at satsingen innebærer en mer intensiv utnyttelse av nordområdenes – Nord Norges ressurser; fisk, elkraft, mineraler og – ikke minst – olje og gass. Dette innebærer inngrep i uberørte landskapsområder, forurensing, reduksjon av biologisk mangfold og at eierskapet til ressursene – og dermed pengene – forsvinner ut av landsdelen.
Generasjonsperspektivet mangler
Det later til at staten og politikerne vil legge til rette for at alle ressurser skal avdekkes og utnyttes i vår tid. Om det blir noe igjen til våre etterkommere er det svært få som bryr seg noe om. Det meste av det som produseres eksporteres som råvare. Trålerflåten som skulle gi foredlingsanlegg på land en stabil råstofftilgang saboterer leveringsplikten. Det er mer lønnsomt for trålereiere å sende fisken til foredling i Kina.(kortreist mat!!) Det er vel tvilsomt om fisk forblir en ressurs når oljeselskapene tillates å boltre seg tilnærmet fritt på fiskefeltene.
”Smuler fra de rikes bord”
Olje og gass forsvinner ut av landsdelen, ev. etter et kort opphold på land. Nordkapp kommune er fra seg av begeistring over at de får et utskipningsanlegg der ca.30 arbeidere skal passe på oljeflyten ut av landsdelen. ”Smuler fra de rikes bord” er et dekkende uttrykk. Det politiske budskapet er tydelig; Nord Norge skal bunnskarpes for energi og andre råvarer.
U-landsyndromet
Statens inntekter på ressursutnyttelsen havner i fond og statskassen – der det gjennom et svært lite hull drypper penger til for eksempel utvikling av landsdelens infrastruktur. Det er tydelige likhetstrekk med den politikken utviklingslandene utsettes for; råvarer utvinnes og eksporteres. Inntektene ved dette tilfaller utenlandske eiere. Det de industrialiserte og rike landene tilbakefører i form av u-hjelp, er en brøkdel av hva som hentes ut. U- hjelpen er også stort sett en fiasko. Den virker passiviserende på landets innbyggere og stabiliserende på korrupte regimer – slik at utenlandske eiere fortsatt kan ha kontroll over ressursene – slik som i kolonitiden.
Dag Neiden
Naturvernforbundet i Salten