Nye virkemidler i naturpolitikken

Dagens virkemidler for å ta vare på naturen er ikke sterke nok. Dette har ført til mange inngrep av større eller mindre karakter, og lista over nye, potensielle inngrep er stor. Behovet for kraftigere virkemidler blir enda større når det ses i lys av den globale naturavtalen fra desember 2022.

Naturvernforbundets landsstyre vedtok 1. oktober 2023 følgende punkter:

• Nye virkemidler i naturpolitikken må komme i tillegg til og ikke svekke eller erstatte eksisterende virkemidler. Det betyr blant annet at de ikke skal erstatte vern som virkemiddel eller brukes til å oppheve eller innskrenke allerede eksisterende verneområder. Naturvernforbundets utgangspunkt er at vern skal bety vern for all tid.
• Staten har et overordna ansvar for å innfri blant annet den nye naturavtalen, som betyr at det blant annet må vernes og restaureres langt mer natur.
• For å kunne ta vare på naturen på en god måte må vi kjenne naturverdiene bedre. Det krever vesentlig bedre og uavhengig kartlegging av naturen, med gode klassifiseringsmetoder som også sier noe om potensialet og tilstanden i lokaliteten.
• Kommunene har hovedansvaret for arealpolitikken gjennom plan- og bygningsloven, men det trengs forpliktende og styrende rammer som kommunene må forholde seg til.
• I første omgang må kommunene pålegges å oppnå netto null tap av natur (altså bli arealnøytrale) og, når kunnskapsgrunnlaget tillater dette, oppnå netto null forringelse av naturens økologiske tilstand (altså bli naturnøytrale).
• Men dette er ikke tilstrekkelig. Naturavtalen fra i fjor slår fast at verden må starte arbeidet med å restaurere 30 prosent av delvis ødelagt natur innen 2030. Forpliktelsen må derfor raskt skjerpes til at Norge som helhet og landets kommuner blir naturpositive.
• Det såkalte tiltakshierarkiet, som skal brukes for å forebygge skadevirkninger for miljø og samfunn, må fortsatt ligge til grunn i all planlegging. Å unngå inngrep må alltid ha førsteprioritet. Basert på dette kan det tillates en kompensasjonsordning som åpner for enkelte inngrep dersom natur av samme eller bedre verdi restaureres.
• Kompensasjonsordningen må utredes nærmere, blant annet hva den skal kunne omfatte, hvor kompensasjon kan gjøres geografisk i forhold til hvor inngrepet skjer, og hvor mye mer areal som må kompenseres i forhold til det som ødelegges.
• En slik ordning skal bare kunne anvendes ved nedbygging av arealer av lavere verdi, som ikke kvalifiserer til vern, og ordningen skal ikke kunne rettferdiggjøre brudd på for eksempel urfolks rettigheter.
• All restaurering som skal kompensere for inngrep, må være ferdigstilt før inngrepet kan tillates. Det skal være utbyggerne som finansierer kostnaden, men det offentlige må bestemme restaureringsomfanget og være med på å avgjøre hvilke arealer som skal restaureres.
• Naturvernforbundet anser det ikke som hensiktsmessig med egne pengemssige avgifter på nedbygging av natur. Der byggetiltak likevel skjer i natur, må utbyggerne pålegges å betale de fulle kostnadene for det kompenserende restaureringsarbeidet.
• Fortsatt bør Naturvernforbundet sitt viktigste krav om verktøy for å verne natur være lov og regulering. En viktig reform her er at beskyttelses vedtak om vern får et langt mer forpliktende innhold.