I månedsskiftet april-mai 2009 ble markaloven – ”Lov om naturområder i Oslo og nærliggende kommuner” – vedtatt av våre lovgivere, og fra 1. september 2009 er loven blitt satt i kraft. Lovforslaget skapte debatt og motstand, men i Stortinget stemte til slutt alle partiene unntatt Frp for loven. En del endringsforslag var blitt fremmet av ulike partikonstellasjoner, men ble forkastet.

Litt historikk

Lovsaken har en lang forhistorie. Allerede tidlig etter krigen ble det fra friluftsliv- og naturvernorganisasjonene i Oslo-området tatt til orde for å få lovfestet et vern for Marka. Statens Friluftsråd og Oslo og Omland Friluftsråd tok i 1960-årene flere slike initiativ.

I 1976 ble et utkast til ”Flerbruksplan for Oslomarka” fremlagt av Miljøverndepartementet (nyopprettet i 1972) og nå med Gro Harlem Brundtland som statsråd. Det møtte motstand, særlig fra skogbrukssiden. I 1980 fant likevel Regjeringen å kunne fremme forslag om en markalov der skogbruket var holdt utenfor. Dette lovforslaget hadde langt på vei det samme innhold som den loven vi nå har fått. Men etter regjeringsskiftet høsten 1981 ble lovproposisjonen trukket tilbake. Siden har saken stort sett ligget død, inntil regjeringspartiene i Soria-Moria-erklæringen lovte oss en vernelov for Marka. Det tok bare tid å få den i stand…

Hva er egentlig Marka ?

Lovteksten regner opp alle våre velkjente friluftsmarker, fra vest mot øst og syd – Kjekstadmarka, Vardåsmarka, Vestmarka, Krokskogen, Bærumsmarka, Nordmarka, Lillomarka, Romeriksåsene, Gjelleråsmarka, Østmarka og Sørmarka. Områdene ligger i 19 kommuner og 5 fylker med et areal på til sammen ca. 1.700.000 dekar, fordelt på ca. 2000 eiendommer. De største er Løvenskiold-Vækerø på 430.000 dekar og Oslo kommuneskoger på 170.000 dekar. Vel 70% av arealet er i privat eie, resten kommuneskoger og allmenninger. Mer enn 1500 boliger og 3000 hytter/fritidshus skal finnes innenfor markagrensen – de fleste boligene ligger i Maridalen og Sørkedalen.

Markagrensen

Lovgiverne valgte å fastsette grensene for Marka i selve loven, slik de hittil har vært trukket opp i kommunenes arealplaner. Dette til forskjell fra høringsutkastet sommeren 2007 som la opp til at markagrensen skulle fastlegges ved etterfølgende forskrift etter særskilt høring i de berørte kommunene. Ikke alle kommunepolitikere har nok vært like glade for denne endringen. Loven følges av et digitalt kart ”Markagrensen”, datert 2. april 2009, som i detalj viser de endelige grensene. Men det åpnes for at markagrensen kan justeres ved etterfølgende Kgl. forskrift. Den enkelte kommune, og andre, vil kunne ta initiativ til grensejusteringer. Det vil kunne bli tale om både innskrenkninger og utvidelser av grensen.

Hva som vernes, tillates og ikke tillates

Formålet med loven er å fremme og tilrettelegge for friluftsliv, naturopplevelse og idrett, og å sikre Markas grenser og bevare et rikt og variert landskap og natur- og kulturmiljø med kulturminner. Her gjorde Stortinget en liten endring i departementets utkast ved at idrett i utgangspunktet ble likestilt med friluftsliv og naturopplevelse. Praktisk sett vil nok ikke endringen bety så meget, for i Stortinget ble det gjort klart at det skal være tale om idrett som naturlig kan innpasses i Marka og som ikke vil komme i konflikt med hensynet til friluftsliv og naturopplevelse. Fotball- og friidrettsarenaer nevnes som anlegg vi ikke skal få, likeså anlegg for motorsport eller nye skytebaner. Markastuer og enkle overnattings- og serveringssteder for allmenheten vil derimot bidra til å fremme friluftsliv og naturopplevelse. Utbygging til kommersielle formål vil ligge utenfor. Vurderingen av hva som kan innpasses i Marka vil måtte variere med hvor i Marka anlegget skal bygges og hva som er i området fra før, påpeker stortingsflertallet. Større anlegg vil lettere la seg innpasse i ytterkantene enn dypt inne i Marka.

Forvaltningen av markaloven

Lovformålet vil være styrende for de myndigheter som skal forvalte markaloven og for alle enkeltvedtak som kan eller skal treffes på grunnlag av den. Dette søker loven å sikre på ulike måter. Kommunene skal fortsatt være planmyndighet, men kommunenes arealplaner som vedrører Marka skal stadfestes av Miljøverndepartementet som skal påse at de er i samsvar med lovens formål og kan gjøre de endringer som anses nødvendige.

Det etableres innenfor markagrensen et alminnelig forbud mot bygge- og anleggstiltak. Loven viser her til plan-og bygningslovens definisjon av ”tiltak”. Forbudet omfatter f.eks. ikke vanlig vedlikehold av bygninger.

Kommuneplanene kan åpne for bestemte kategorier av tiltak, nemlig:

1) Tiltak i landbruk

2) Stier og løyper

3) Idrettsanlegg ”som kan innpasses innenfor lovens formål”

4) Offentlige infrastrukturanlegg – som veier, jernbane, dammer, kraftledninger, etc.

Hvilke prosedyrer og tillatelser som kreves for å iverksette de ulike tiltak, f.eks. byggetillatelse, reguleringsplan, vil innenfor Marka – som ellers – bero på plan- og bygningslovgivningens regler. Ansvarlig myndighet vil da vanligvis være vedkommende kommune, som vil ha å påse at tiltaket oppfyller markalovens formål og vilkår.

Kommunene vil ha en viss myndighet til å gi dispensasjon fra markalovens bestemmelser, men dette forutsettes å være en snever unntaksregel, en ”sikkerhetsventil”. Fylkesmannen i Oslo og Akershus skal være klageinstans for alle kommunenes vedtak etter markaloven, uansett hvor de er truffet. Ved dette har lovgiverne ønsket å nå et vesentlig mål: En enhetlig og langsiktig forvaltning av lovens regler. Organisasjoner som har friluftsliv, idrett, naturvern eller kulturvern som formål er tilsagt klagerett over vedtak som fattes i kommunene. At berørte organisasjoner også skal varsles om slike vedtak, er ikke uttrykkelig sagt, men her har Miljøverndepartementet nå i brev til kommunene og fylkene presisert at kommunene bør sørge for å sende kopi av alle kommunale vedtak etter markaloven til de organisasjoner som har formål som nevnt. Dette må jo også følge av kravene til forsvarlig offentlig saksbehandling.

Stier og løyper

For etablering av nye stier og løyper i Marka kreves tillatelse fra kommunen, og for ”større løyper” også reguleringsplan etter plan- og bygningsloven. Hva som er ”større løype” defineres ikke i loven, men under lovbehandlingen ble det fastslått at i alle fall anlegg av løypetraseer som medfører terrenginngrep i form av sprengning eller masseforflytning som hovedregel vil kreve reguleringsplan. En slik offentlig planprosess vil sikre at alle berørte interesser – f.eks.at naturmangfoldet og kulturminnene i Marka ikke skal skades – kan bli tatt hensyn til. Tvil om løypeanlegget nødvendiggjør reguleringsplan skal kunne kreves avgjort av Fylkesmannen. Nærmere bestemmelser om anlegg, rydding, merking og preparering av stier og løyper vil kunne fastsettes av departementet ved særskilt forskrift.

Motorferdsel og bruk

Motorferdsel i Markas utmarksområder (i motsetning til innmark) og vassdrag er som en hovedregel forbudt, med en del nærmere angitte unntak for ferdsel som anses nødvendig. Unntakene sammenfaller langt på vei med dem som gjelder etter vår alminnelige lovregulering av motorferdsel i utmark. Derimot begrenses ikke bruken av motorkjøretøy på de private skogsveiene i Marka. Dette mente departementet at det i dag ikke er behov for. Men departementet har fått en begrenset adgang til ved forskrift å fastsette regulerende bestemmelser for slik ferdsel.

Miljøverndepartementet vil ved forskrift også kunne fastsette nærmere bestemmelser om hensynsfull bruk av Marka. Formålet vil, sier loven, være å bevare og utvikle et godt forhold mellom Markas brukere innenfor friluftsliv, idrett, næringsutøvelse, hytteeiere og fastboende.

Vern av ”friluftslivsområder”

Loven gir Kongen, dvs. Regjeringen, adgang til å vedta vern av enkelte områder ”som på grunn av naturopplevelsesverdier har særskilte kvaliteter for friluftslivet” og å fastsette bestemmelser om bl.a. skogskjøtselen i slike områder. Det er NOA’s ”eventyrskoger” loven her har i tankene! Men vilkårene for å etablere et slikt vern vil være strenge og ”terskelen” skal ligge høyt. Departementet regner med at verneområdene vil komme til å omfatte bare ca. 1 % av det samlede skogareal i Marka.

Skogbruket og markaloven

Bortsett fra ”friluftslivsområdene” er skogbruket holdt utenfor markalovens verneregler. Anstrengelsene fra NOA og andre for å få skogbruket inn i loven førte altså ikke frem, og skogsdriften vil fortsatt være regulert ved ”markaforskriften” i medhold av skogbruksloven. Men, det blir lovet en ny gjennomgang av gjeldende markaforskrift ”med sikte på en tilpasning til regjeringens samlede markapolitikk”. Dette arbeidet skal nå være i gang i Landbruksdepartementet. Dessuten skal også klagebehandlingen for kommunale vedtak etter skogbruksforskriften som gjelder Marka, samles hos Fylkesmannen i Oslo og Akershus.

Markarådet

Miljøverndepartementet kan oppnevne et eget råd for markasaker som skal arbeide for å fremme formålet med loven og som skal kunne ta opp saker som vedrører Marka. Det vil da bli bestemt hvorledes rådet skal sammensettes og hvilke arbeidsoppgaver det skal ha. Det forutsettes at sammensetningen skal ”gjenspeile flerbruksprinsippet” ved at rådet skal ha representasjon fra både myndigheter og organisasjoner som har interesser i Marka. Friluftslivs- og naturvernorganisasjonene skal alltid være representert. Det gjenstår nok å se hvilken betydning et slikt råd vil kunne få.

Oppdatert 2009.12.30.