Alle arter kan ha et dårlig produksjonsår år om annet. Men for ternene, lomvien og fiskemåka har nedgangen skjedd over lang tid. Det er dessverre  lite som tyder på at trenden vil snu med det første.

– Det finnes ingen enkle forklaringer på årsakene til den dramatiske nedgangen i flere sjøfuglbestander, framholdt Byrkjeland. – Det har vært påpekt at kollaps i bestandene av sild og tobis kan forklare dramatikken. Men fiskebestandene har hatt oppgang i det siste uten at det gitt seg positive  utslag for de truete sjøfuglartene. Kanskje er forklaringen klimaendringer. At varmere vann i Nordsjøen de siste 20 åra har nær utryddet krepsearten raudåte. Det er det i så fall lite vi kan gjøre med, fastlo naturforvalteren hos fylkesmannen i Hordaland.

Byrkjeland ser ikke bort fra at det kan være flere negative faktorer som har medvirket til nedgangen i sjøfuglbestandene. Men verken mink, gjengroing av hekkeplasser eller økt ferdsel  kan enkeltvis eller tilsammen forklare nedgangen, mener han.

Bildet er ikke helt svart. Ærfuglbestandene har hatt en betydelig framgang på Vestlandet. Det kan ha sammenheng med økt produksjon av skjell. Bestanden av storskarv  har også økt betydelig. Skarven er en dypdykker og finner tilsynelatende mat nok langs Vestlandskysten.

I gjennomgangen av sjøfuglbestandene i de tre vestlandsfylkene Hordaland, Sogn og Fjordane og Rogaland oppsummerte Byrkeland følgende status:

Tyvjo: Forsvant med ternene. Er så godt som utryddet på Vestlandet.

Alke, lunde og lomvi: Ørsmå bestander og på vei ut.

Teist: Klarer seg noe bedre enn andre alkefugler.

Ternene: Dramatisk svikt, med enkelte få lyspunkt (Karmøy).

Fiskemåke: Vår vanligste måke som er i fritt fall på kysten. Klarer seg bedre i fjellet.

Svartbak, gråmåke og sildemåke: Nedgang for alle, men klarer seg bedre enn fiskemåka.

Storskarv: Vandrer inn fra Østersjøen og er i sterkt vekst på kysten og i innlandet.

Toppskarv: Bra utvikling i Rogaland, langt dårligere lengre nord på Vestlandet.

– Norge er en stormakt som sjøfuglnasjon. Vi har 65 sjøfuglarter hvorav enkelte arter har sitt globale tyngdepunkt i Norge. Selv om krisen i enkelte bestander kanskje skyldes økologisk sammenbrudd i Nordsjøen, er det fortsatt mening i å ta vare på og forbedre hekkelokalitetene langs kysten, avsluttet Stein Byrkjeland.