Stadig mer av sjøarealene lukkes for allmenheten fordi de tas i bruk til lakseoppdrett og andre former for havbruk. Legger Kystsoneplanen for Skjervøy, Kvænangen og Nordreisa opp til langsiktig og bærekraftig forvaltning av fjordene og havområdene utenfor, eller blir den laget for å imøtekomme havbruksnæringen sine krav om enerett til enda mer areal i kystsonen?

Naturvernforbundet Troms mener det er utrolig viktig at innbyggerne i de kommunene som vil bli berørt av denne kystsoneplanen, får et tilbud til å engasjere seg. Fristen for å komme med innspill til planen er satt til 30.september 2024 (lenke nederst i saken) og av den grunn ønsket vi å legge til rette for dem som søker et bedre kunnskapsgrunnlag inn mot høringen. Vi takker for godt oppmøte både på Flerbrukshuset i Burfjord, og dagen etter på Halti på Storslett!

Anne-Lise Mortensen har skrevet sammendrag fra foredragene og de er gjengitt i det følgende:

Oppsummering – Alternativ sjømatkonferanse i Kvænangen og Nordreisa

Forslaget til kystsoneplan – noen sedvanerettslige betraktninger.

Ivar Bjørklund, professor emeritus i kulturvitenskap ved UIT – Norges arktiske universitet.

Han har vært opptatt av hvordan lokale fiskerier ikke blir ivaretatt i forbindelse med kystsone planlegging. Særlig gjelder det folkerettslige spørsmål og sedvanerett som ikke blir adressert i slike planer.

Bjørklund startet sitt foredrag med filmklippet Fiske og oppdrett i konflikt fra «Lakseeventyret», en Brennpunkt dokumentar fra 2016. Konflikten oppstod etter en søknad fra selskapet Mowi, daværende Marine Harvest om å få dispensasjon fra daværende kystsoneplan for å få etablere et oppdrettsanlegg på Spildra.

Vi ser en lik konflikt i dag, det er de samme fiskerne med det samme driftsmønsteret. Men, dette planforslaget presenterer ei fordobling av dagens oppdrett i Kvænangen, det er foreslått syv nye anlegg i tillegg til de åtte som allerede er etablert.

Han siterer fra planen; «planprosessen har ikke avdekket noen store interessekonflikter i området». Han følger opp med at dette er en oppsiktsvekkende konklusjon da planforslaget mangler innspill fra fiskerne, og at det er ikke redegjort for deres driftsformer.

Vi ble presentert et kart laget av Einar Eythórsson og Camilla Brattland i 2016, som viser fiskernes driftsmønster i Ytre Kvænangen. Kartet viser alle mulige fiskefelt, viktige rekefelt, gyteområder, tapte fiskeområder og akvakultur. Han fortalte at hele Jøkelfjorden er tapt for fiske da oppdrett har gjort det umulig, både fysisk og økonomisk. Han understreket hvor viktig det er med slik kartlegging, og at dette er noe man overhodet ikke får innsikt i når det gjelder forslaget til kystsoneplanen, den har et helt annet utgangspunkt

Videre siterte han fra s. 5 i planen; «Dagens plan stenger for akvakultur, det oppleves som unødvendig strengt, og man har gjennom planarbeidet åpnet for å kunne søke om mere akvakultur». Et nytt oversikts kart fra 2024 som også er tilrettelagt av Camilla Brattland ble presentert. Dette kartet viser dagens oppdretts anlegg og planlagte anlegg som er plassert i de viktigste fiskefeltene for både passive og aktive redskap.

Bjørklund presiserer at en kystsoneplan skal ifølge regelverket gjøre rede for alle brukerinteressene i området, slik at man kan avdekke og avklare eventuelle interessekonflikter. Han bemerket at her foreligger det et planforslag, som helt eksplisitt, kun tar hensyn til ei bestemt næring, oppdrettsnæringen og det gjelder både målsetting og innhenting av informasjon.

Vi vet mye mer om de negative konsekvensene av oppdrett nå enn hva vi visste for ti år siden, og vi har erfart at arbeidsplassene avgjøres ikke i kommunestyrene, de avgjøres i styrerommet til multinasjonale oppdrettsselskap, de børsnoterte selskapene.

Et godt eksempel er slakteriet i Jøkelfjorden, det ble nedlagt for 2 år siden med et pennestrøk, og 30 arbeidsplasser forsvant. Denne utviklingen handler kun om hva oppdrettsselskapene finner lønnsomt til enhver tid, og kommunale myndigheter som skal avgjøre det hele, når det gjelder å vedta en kystsoneplan eller ikke, har ingen innflytelse på hvilke disposisjoner oppdrettsselskapene gjør.

At alle interesser skal synliggjøres i en kystsoneplan er et krav, dermed må man også og ta inn juridiske dimensjoner, og det finnes ingenting av det i planforslaget. Man må ha alle dimensjoner på bordet hvis man skal fatte opplyste over funderte vedtak i kommunestyrene.

Forslaget til kystsoneplanen åpner opp for akvakultur for å imøtekomme nasjonal forventning om vekst i oppdrettsnæringen, og man viser til et rundskriv fra departementet. Men, det er så selektivt som det går an å bli. Kommunaldepartementet gav i fjor ut en ganske omfattende skisse av nasjonale forventninger til kystsoneplaner, som poengterte at hvis planen berører sjøsamiske områder, skal det tas hensyn til samiske interesser, herunder kyst og fjordfiske, viktige gyteområder, og tradisjonelle fiskeområder. 

Det pussige er at konsulentfirmaet selv Arcon Prosjekt AS til tross for å ha hoppet bukk over disse hensynene skriver innledningsvis at befolkningen i Kvænangen er av samisk opprinnelse. Altså planforslaget påpeker den samiske tilstedeværelsen, og dermed må man også tenke at det aktiviserer noen juridiske skranker som man overhodet ikke har gjort rede for.

Plan og bygningsloven, som regulerer kystsoneplan, gjør det veldig klart at kommuner har en særlig oppgave i planleggingen å ivareta naturgrunnlaget for samisk kultur, næringsutøvelse og samfunnsliv. Også, veldig viktig sies det, loven regulerer ikke de kollektive eller individuelle rettigheter som samer og andre har opparbeidet seg ved hevd eller alder tids bruk. Så dette går direkte på det kystnære fisket til fjordfiskeren som har pågått, hva slags språk fiskere har snakka er helt uinteressant. Poenget er at man kan ikke via plan og bygningsloven fjerne de rettighetene.

Høyesterett stadfestet situasjonen i 1985, ang. fjordfiske i Kåfjord. Kraftutbyggingen i Goulášjohka medførte store problemer med ising utover fjorden, og det fikk konsekvenser for fjordfiskernes drift, og saken endte i Høyesterett som gav fiskerne det som på juridisk språk heter ekspropriasjonsrettslige vern, altså beskyttelse av alder tids bruk, de hadde en hevd. Så selvfølgelig kan fjordfiskerne i Kvænangen, Skjervøy og Nordreisa også vise til alder tids bruk som kan gi dem tilsvarende rettigheter

Videre trakk han frem Havbruksutvalget NOU 2023. Det er nedsatt med det eksplisitte formål, å gjøre rede for konsesjonssystemet for akvakultur. De peker helt klar på det de kaller for, de uavklarte rettsforhold rundt det sjøsamiske fisket.

Han fortalte om Naturmangfoldloven, som også er styrende for kystsoneplanlegging, men som ikke er nevnt i dette forslaget. Naturmangfoldloven gjør det veldig klart at med offentlige beslutninger, som en kystsoneplan, skal det legges vekt på kunnskap som er basert på generasjoners erfaring, gjennom bruk og samspill med naturen.

Og, om Havressursloven §7 som sier at forvaltningstiltakene ikke skal gå på tvers av det materielle grunnlaget for samisk kultur i fjorden. Noe som er relevant mtp. lakse- og torskeoppdrett i disse fjordstrøkene, og for villaks stammene som nå er truet. 

Som avslutning ble privatiseringen av allmenningen tatt opp. Om oppdrettsselskapenes ekspansjon som fører til at det tillates eksklusive private rettigheter til et stykke sjøareal til fortrengsel for fiskernes kollektive adgang. Og at med denne private rettigheten kan konsesjonene både selges og pantsettes, også på et internasjonal markedet. 

Hva skjer i oppdrettsnæringen – en statusrapport.

Simen Sætre, forfatter og journalist. Sammen med Kjetil Østli ga han i 2021 ut boka «Den nye fisken» som ble nominert til Brage-prisen. Boka er en skjellsettende gjennomgang av oppdrettsnæringens skyggesider og viser hvordan store økonomiske interesser prøver å kneble folkelig motstand og ikke minst vitenskapelig kunnskap rundt næringens skadevirkninger.

Sætre fortalte at han for et par uker siden besøkte Arendalsuka. Han var invitert dit av Sjømat Norge (lakselobbyen), noe som han syns var overraskende i seg selv. Her ble en ny undersøkelse om omdømmet til havbruksnæringen presentert.

Laksenæringen har lenge hatt utfordringer med sitt omdømme, og valgte i 2021 en ny strategi i sine spørreundersøkelser. De endret ordet laksenæring til havbruksnæring, og spurte «Hva syns dere om havbruksnæringen?». Og plutselig så fikk de litt bedre tall for folk visste ikke helt hva havbruksnæringen var. I ettertid har omdømmet falt betraktelig så det trikset hjelper ikke lengre.

Sjømat Norge erkjente selv på møtet i Arendal at omdømmet var på et «alarmerende bunnivå», og Robert Eriksson fra Sjømatbedriftene sa uttalte «det brenner under føttene våre». Fra finansverden fikk han høre at dette var en finansiell risiko. Ikke bare en risiko for naturen, den er det jo ikke alle som bryr seg så mye om, men det var en finansiell risiko. Det var første gang han hadde hørt folk fra laksenæringen snakke om en krise på den måten.

Simen Sætre skrev i 2016 en artikkelserie i Morgenbladet sammen med Kjetil Østli. På den tida var det mange lakseforskere som ble presset og sjikanert av laksenæringen. Så de lagde artikkelserien «Mørke motkrefter» i Morgenbladet. Senere, i 2021 gav de ut boken «Den nye fisken», ei bok Naturvernforbundet i Troms anbefaler.

Da den første artikkelen kom i Morgenbladet var det akkurat som noe ble antent. Det kom masse telefoner, masse tips, og et veldig engasjement som gjorde at det ble satt ny rekord i antall lesere.

Folk langs hele kysten satt kanskje litt sånn som han hadde inntrykk av etter å ha hørt Ivar Bjørklund snakke om kystsoneplanen. De sitter inne med følelsen av å ikke bli hørt, og opplever å bli overkjørt av store oppdrettsselskap.

Simen redegjorde videre om problemene i oppdrettsnæringen med særlig vekt på lakselus som den store trusselen. Den har vist seg å ha en utrolig tilpasningsdyktighet og truer både oppdrettslaks og ville bestander av atlantisk laks, sjørøye og sjøørret. Han viste flere bilder fra oppdrettslaksens utfordringer, bl.a. et bilde av laks med vintersår.

Simen Sætre avsluttet foredraget sitt med en kommentar til «Lakseskatten», en grunnrentebeskattning. Ifølge en del folk i næringen, så er det faktisk den største trusselen mot Nord-Norge siden krigen. De sier at lysene i husene blir slukket på kysten og så videre. På veien hit kjørte han langs kysten fra Alta, og han kunne fortelle at det var mange hus som hadde lys, og han bemerket at kanskje tyder dette på at ikke alt oppdrettsnæringen sier er like presist.

Har oppdrettsindustrien en framtid i fjordene våre?

Tom Vegar Kiil, leder i Norges Kystfiskarlag. Han er aktiv fisker og har kritisert oppdrettsnæringen for dens manglende hensyn til kystfisket og pekt på hvordan kystsoneplanleggingen favoriserer lakseoppdrett. Han har vært vararepresentant for SV på Stortinget, og sitter som kommunestyrerepresentant i Nordreisa.

Kystfiskarlaget er en interesse organisasjonen for kystfiskere, og vi representerer over 700 medlemmer langs hele kysten, fra Finnmark i nord til Agder i sør, inklusiv Oslofjorden til svenskegrensa.  Vi jobber for kystfiskernes og kystsamfunnene sine rettigheter og industriens interesser, og vi er også den eneste fiskerorganisasjonen som tar industrien sine problemer på alvor. Om noen har lyst å være medlem er det bare å ta kontakt, vi tar også imot støttemedlemmer.

Kiil fortalte om tiden før han ble fisker. Om den tiden da man kastet  fòret ut i mærene. Det var flere anlegg i Rotsund, og mange små anlegg rundt i fjordene, også i Manndalen. I dag, så driver man i anlegg laget av plast i stedet for plank, og man bruker fôrslanger i stedet for spade. Man bruker samme løsning til større volum og produserer mye mer utslipp per område.

Når fiskerne trekker garn i nærheten av de sumpene hvor slammet fra oppdrettsnæringen samles så er garnene skitne og lukter fælt. I den tiden han begynte som fisker, så fisket ikke de erfarne fiskerne med garn fra midten av mai til midten av juli, da var det grotid, med mye næringssalter fra elver, det grodde alger, det var skittent, og du hadde et dårlig fiskeri. I dag, så har fiskerne samme situasjon hele året med fiskeplasser hvor slam fra oppdrettsindustrien preger garnene, akkurat slik som da gamlingene ikke fisket.

Han fortalte om lusebehandling av hydrogenperoksid som forårsaket massedød av reker, krill og annen åte. Tidligere skyldte man på kruttåte, og hevdet at siden den ikke hadde skall kunne den ikke være rammet av hydrogenperoksid, men en undersøkelse fra Iris viste at det er gjellene som blir svekket av bl.a. hydrogenperoksid, og selvfølgelig, jo mindre, jo værre. Han var veldig kritisk til bruken av kobber til impregnering av nøtene og kunne opplyse at 80-90 % av kobberet løsnet fra nota i løpet av en syklus i havet på 180 dager. Hvert oppdrettsanlegg bruker cirka like mye kobber, på de impregnerte nøtene som hele den norske fiskeflåten brukte før forbudet kom.

I tillegg, så har man utslipp av næringssalter, hvor havbruksnæringen står for veldig mye av utslippet. Utslipp av næringsstoffer som fosfor (og nitrogen) fører til overgjødsling (eutrofiering). Dette medfører endringer i naturmangfold, vannkvalitet og algeoppblomstring. Fosfor forekommer ikke fritt i naturen og det bør satses på utslippsfrie anlegg for bl.a. å kunne gjøre nytte av utslippene.

Fiskarlagslederen uttrykte stor bekymring for miljøtilstanden i fjordene, og trakk frem behovet for bedre beskyttelse av bl.a. våre egne korallrev. Han henviste til undersøkelser fra Vestlandet som viste at oppdrett var en stor trussel for denne vegetasjonen.

 Videre tok han opp havbruksnæringens ønske om å fremstå som miljøvennlig, samt næringens behov for nye arealer. Han henviste til havmærene, og til landbaserte anlegg som trenger store arealer, hvor byggefasen produserer enorme mengder med masser.

Han påpekte også at sjøsamisk virkeområde er en del av kystfiskeutvalgets areal, og mente at dette kom til å bli en utfordring for kommunene, hvorpå han henviste til «Fosendommen».

Han avsluttet med å fortelle om utfordringene i prosesser rundt kystsoneplaner og søknader om dispensasjoner fra gjeldende kystsoneplaner. En av de største utfordringene er at Fiskeridirektoratet kun tar med fiskeriaktivitet fra fartøy over 11 meter. Dette fører til feil registrering av aktiviteten til fjordfiskere i mindre båter. Her viste han til «Ystebysaken» i Kåfjord kommune, hvor Lerøy søkte dispensasjon fra kystsoneplanen til et anlegg på Ysteby. Heldigvis ble denne saken løst ved at det ble  innhentet GPS spor til fiskeren som brukte området. Utfra denne sporingen kunne man bevise transportetapper og garnfiske. Han opplever det som vanskelig å nå igjennom med fiskernes budskap

I fremtiden anså han torskeoppdrett som en av de største truslene for fjordtorsken mtp. genetisk forurensning. Laksen gyter i elvene, mens torsken gyter i fjordene, og risikoen for å svekke genmaterialet til den stedsbundne fjordtorsken er stor. Også overførbare sykdommer fra oppdrettsfisk til villfisk vekker bekymring.

Status for laks (og sjøørret) og truslene fra oppdrett – nasjonalt og lokalt.

Torbjørn Forseth, Norsk institutt for naturforskning (NINA). Han har vært leder for Vitenskapelig råd for lakseforvaltning siden rådet ble opprettet, og forsker på kunnskapsgrunnlaget for slik forvaltning, dvs., klimaeffekter, evolusjon og forurensningsøkologi. Rådet er det viktigste rådgivningsorganet for miljøforvaltningen av laks, sjøørret og sjørøye, og gir årlig ut en rapport om tilstanden for den norske villaksen og peker i år på oppdrettsnæringen som en viktig årsak til nedgangen i laksebestanden.

Foredraget hans startet med ei forklaring av begrepet gytebestandsmål, en teoretisk sammenheng mellom mengden hunnlaks som gyter et år, og hvor mange av smolten, den vandringsklare laksen som skal til havet for å beite, som kommer tilbake til elven. Den gjennomsnittlige bærekapasiteten dvs. hvor mange smolt elva maksimalt kan produsere er grunnlaget når det settes gytebestandsmål. Det er satt gytebestandsmål for 450 lakseelver i Norge som er å finne i rapporten Status for norske laksebestander i 2024.

Når det er satt et gytebestandsmål beregner man det høstbare overskuddet etter mengden innsig av hunnlaks.

I det nasjonale bildet fra 1980-tallet var innsiget til elvene på over en million laks, mens det ble registrert det laveste innsiget i hele tidsserien i 2021 og i 2023. I disse to årene kom det bare 400 000 laks tilbake til alle elvene i Norge.

Hva skjer med laksen når den kommer tilbake? Noen blir fanget i sjølaksefiske, noe som har minket betydelig, spesielt de første årene etter at drivgarnfisket ble forbudt. Elvefisket har vært drevet litt lengre, men også her ser man en nedgang. Resultatet er at gytebestandene i elvene har økt til tross for at innsiget har blitt redusert. Hvorfor har det skjedd? Det har skjedd fordi vi fisker mye mindre nå enn vi gjorde tidligere.

I perioden fram til 1988 så tok sjølaksefiske ut 60 % av innsiget, og elvefisket tok ut rundt 20 % som utgjør at det ble tatt ut nesten 80 % av all fisken, og da var det ikke mange gytefisk igjen. På grunn av denne situasjonen ble drivgarnsfisket forbudt i 1989. Og, man ser nå at både mengden og andelen som sjølaksefisket tok ut droppet betydelig. Det har siden ligget lavere enn det man tar ut i elvefisket med ett unntak i 2018-2019 da det var et tørkeår, og laksen gikk ikke opp i elvene og ble fanget i sjøen istedenfor.

Han fortalte at man ser dramatiske endringer etter at det ble innført forvaltning etter gytebestandsmålene. Da måtte alle vassdragene jobbe for å nå bestandsmålene, og man ser at beskatningen har blitt kraftig redusert. I 2023 som er det siste året med oversikt ble 18 % av det totale innsiget fanget i elvene, og rett under 10 % i sjølaksefisket.

Da han begynte å forske for snart 30 år siden, var tommelfingerregelen at elvefisket tok ut halvparten av all laksen som kommer opp, og halvparten var igjen til gyting, beskatningen var på rundt 50 %. Etter at det nye forvaltningssystemet ble innført i 2009 ser man fortsatt at pendelen svinger nedover, og i 2023 var det bare litt over 20 % av den fisken som kom tilbake til elvene som ble tatt ut i fiske.

Det høstbare overskuddet har hatt en negativ utvikling i de senere årene, det dropper ned og nådde et bunnivå i 2023 på mellom 35-40 %. Mao. det er betydelig mindre høstbart overskudd man kan fiske av. Han fortalte videre at Nord- Norge hadde egentlig vært en fredet plett i lakseverden da det her har vært et relativt høyt høstbart overskudd, men også her har det høstbare overskuddet de siste 3 -4 årene blitt redusert. I et overordnet bilde, så har redusert fiske, både i sjø og elv kompensert for redusert innsig dvs. det høstbart overskudd, og gitt større gytebestander. Det er derfor ikke overbeskatning generelt i Norge, det finnes selvsagt overbeskatning av laksebestander, men generelt er overbeskatning ikke et stort problem i dag.

Spørsmålet nå blir hvorfor øker ikke mengden laks som kommer tilbake siden gytebestandene blir større og mange bestander når gytebestandsmålene?

Fra langtids serien man har i Norge fra Innsa i Rogaland drar man erfaringer fra sjøoverlevelse helt fra 1960-tallet, og frem til i dag. Man har observert at mens det var en sjøoverlevelse på 17-18 % tidlig på 1980-tallet, så har det vært en lang periode nå som har vært nede på 2-4 %. Dette er et mønster, og man ser lignende serier over hele verden, altså i hele i Nord-Atlanteren. Bakgrunnsdødeligheten har endret seg, og akkurat hva det er som har skjedd i havet, vet man ikke. Man vet kun at det har med dårligere vekst å gjøre dvs. dårligere beiteforhold, og at klimaendringer spiller inn, også har man studier som viser at endringer i storskala havsirkulasjonmønster påvirker det gjennom at det kommer mer eller mindre næringsrikt vann inn i laksens område.

Forseth tror ikke at verden kommer til å snu, og håndtere klimaendringene på grunn av interessen for laksen, men han håper selvfølgelig at man klarer å gjøre en bedre jobb med å stoppe klimaendringene, for det er viktig også for laksen.

Men i tillegg til den her generelle dårligere overlevelsen i havet, så er det regionale forskjeller når man ser på innsiget av laks til Norge, som skylles regionale menneskeskapte påvirkninger. Og dem kan man gjøre noe med.

Vitenskapelig råd for lakseforvaltning gjør hvert år en trusselvurdering for laks hvor de også vurderer de menneskeskapte påvirkningene, de som vi kan gjøre noe med. Deres trusselvurdering viser eventuelt hvor sterkt blir bestanden påvirket, og risikoen for ytterligere skade.  Blir det verre (noe han tror basert på det man vet i dag), eller ikke.  De farligste og alvorligste truslene mot laks er lakselus. En annen trussel er klimaendringer som også påvirker overlevelsen i havet, også ser man tre andre faktorer som er knyttet til lakseoppdrett som rømt oppdrettslaks som i høy grad krysser seg med villaks. Dette gir en hybrid laks som ikke er tilpasset hverken til et liv mærene eller til livet i elvene. Man har faktisk nedjustert den faktoren litt i det siste fordi oppdrettsnæringen har blitt flinkere til å holde fisken innenfor mærene, noe som er veldig positivt. Selv om rømmingstallene har gått ned, er det vanskelig å vurdere denne andelen på grunn av stor grad av feilrapportering eller underrapportering.

En annen utfordring er infeksjonssykdommer knyttet til fiskeoppdrett. Det er dårlig med kunnskap om emnet, og det er vanskelig å dokumentere dette. Forseth påpekte at det er spredning av sykdommer fra oppdrettslaks til villaks. Han har erfart at det er liten vilje til å prøve å skaffe ny kunnskap, selv om det er relativt opplagt for dem som jobber med parasittologi og spredning. Når det er millioner av syk oppdrettsfisk i merdene til enhver tid, som vi nå har sett i Norge, så skjer det smittespredning til villfisk. Derfor ligger fiskerelaterte overførbare sykdommer høyt i trusselbildet.

Ved regional utbredelse av menneskeskapte påvirkninger ser man at Vestlandet skiller seg ut med den største samlede påvirkningen av alle faktorene, fulgt av Møre og Romsdal og Trøndelag, mens Troms og Finnmark ligger lavest. Og, man ser at hovedårsaken til at enkelte fylker har så høy samlet belastning, er den belastningen som kommer fra lakselus.

I Trafikklyssystemet gjør man beregninger hvert år for hver enkelt bestand på hvor stor andel av den utvandrede smolten som dør på grunn av lakselus. Og da er spørsmålet, hva betyr det for innsiget, for mengden laks som kommer tilbake i årene etterpå?

Han var med å utvikle, i et oppnevnt utvalg, en rapport hvor regelen faktisk var så enkel, at en ekstra dødelighet på grunn av lakselus på for eksempel 30 % hos utvandrende smolt, tilsier at det kommer 30 % færre voksne laks tilbake enn det ville gjort uten slik dødelighet. Det betyr at lakselusene spiser 30 % alle de årene det er så høye nivå, og så høye nivå er relativt vanlig. I beregninger fra Havforskningsinstituttet og fra Veterinærinstituttet så ser man flere år med gjennomsnittlig luserelatert dødelighet hos postsmolt på 20-30 %, eller høyere i Vest-Norge og sørlige deler av Midt-Norge som igjen gir et dårligere innsig.

Han poengterte at en kystsoneplan er primært en arealplan, men man må også ta hensyn til de som er gjester i disse arealene, slik som laksesmolten, sjøørreten og sjørøya som skal ut i fjorden. Laksen skal bare gjennom, men sjøørreten og sjørøya blir i fjordene for å spise seg fet og stor. Dermed har avgjørelser i kystsoneplaner stor betydning for de bestandene av anadrom fisk som finnes i områdene.

Etter hans registreringer av de laksevassdragene som inngår i denne kystsoneplanen er Reisaelva merket rød, Kvænangselva har fått gult som heller ikke godt nok, kravet er at det skal være grønt. Fra Baddernelva mangler man registreringer av gytebestandsmål, mens Burfjordelva er den eneste som er merket grønt.  Disse elvene befinner seg i planområdet, men hva med Skibotnelva og Signaldalselva som nylig er blitt friskemeldt etter å ha vært smittet av Gyrodactus salaris, en parasitt som rammer lakseyngel. Hva med Manndalselva og andre elver i Lyngen? Forslagene til nye oppdrettsområder i denne kystsoneplanen kan gi smolten som vandrer fra disse elvene stor luserelatert dødelighet. Som nevnt, noen av disse elvene er i en kritisk situasjon, og under rehabilitering, slik at det er flere bestander man må ta hensyn til.

Det sterkeste virkemiddelet man har innenfor lakseforvaltningen er kvalitetsnormen for villaks, vedtatt ved kongelig resolusjon med hjemmel i Naturmangfoldloven. Den er retningsgivende for myndighetene dvs. hvis en bestand ikke når normens minimumskrav så bør relevante myndigheter lage en plan på hvordan nå målet.

Hvorpå han nevnte at det blir enda mer kompleks for kvalitetsnormen brukes også i vannforskriften. Vannforskriften er en internasjonal avtale som sier at laksebestanden skal nå gytebestandsmålet, og at man skal ha et normalt høstbart overskudd som havet har kapasitet til å gi, det varierer fra år til år, og så skal det ikke være genetisk påvirket av oppdrettslaks et eller annen menneskelig aktivitet.

Hvis man ser på lokale bestander som er klassifisert etter kvalitetsnormen, så er det altså rødt i Reisa og det er rødt i Oksfjord, og det er gult i Kvænangselva. Målet i de to elvene merket rødt er langt fra oppnådd, så her må man gjøre en innsats for å nå målene, dette gjelder også Kvænangselva som er merket gul.  

Reisavassdraget hadde en dårlig periode tidlig på 2000-tallet som ble etterfulgt av en god periode, men dessverre så har det gått nedover igjen. Det er fryktelig vanskelig for elver å bygge seg opp igjen, det har man sett eksempler på. Det beste eksempelet er Tanavassdraget som har vært stengt de siste tre årene. Sjølaksefisket i Tanafjorden og omliggende nærområder på yttersiden er stengt, og likevel er det problemer med å nå gytebestandsmålet, og det er langt fra et høstbart overskudd. Når bestandene blir små, er det mekanismer som gjør at bestandene er veldig utsatt for predasjon fra andre predatorer, pluss andre ting som gjør det vanskelig å bygge seg opp. Så for Reisa sin del så må det fortsettes å fiskes lite, også må det ikke komme noen nye negative faktorer som påvirker innsiget negativt.

I Oksfjord er det en del bedre, men også her ser man at med fiske i tre år, så nådde man ikke gytebestandsmålet. Nå er sjølaksefisket faset ut, men man balanserer på kniveggen. Både Reisa og Oksfjord har vært overbeskattet i perioder.  Naturvernforbundet i Troms henviser til Forseths presentasjon i slides som viser alle registreringer som er gjort i planområdet.

Så er spørsmålet om de her bestandene også påvirkes av oppdrettsvirksomhet?

Visst man går til de beregningene som Havforskningsinstituttet gjør på de enkelte bestandene, hvor de klassifiserer om dødeligheten for utvandrede smolt er under 10 % som gir grønt, mellom 10 og 30 % som gir gult og over 30 % som gir rødt, så ser man at bestandene i planområdet var merket gult i 2022, mens det i 2023 så bedre ut, noe han trodde hadde med produksjonssyklusen til oppdrettet å gjøre.

I en planprosess kan man ikke bare se på dagens situasjon, man må også tenke på hva som kan skje i fremtiden. Hvis det skal være 6 % vekst annen hvert år i årene fremover som trafikklyssystemet tilsier, og som kommunene stiller areal til vil det komme en helt annen situasjon. Man bør se på historien til de områdene som er mye mer oppdrettsintensiv enn det er i Nord-Norge. Forseth ønsket at alle skulle tatt seg en tur til Hardanger og Sognefjorden for å oppleve deres situasjon, hvor man ikke har fisket i elvene på over 20 år.

Det begynner å bli trangt med vekstområder i trafikklyssystemet, og produksjonsområde 3 og 4 har stort sett vært rødt i flere år og har teoretisk sett, fått ett kutt på 6 % hvert år.

Det er gult i Ryfylket, Nordmøre, Trøndelag og et godt stykke opp i Nordland, så hvor er potensialet for vekst? Det er et grønt område Sørlandet, fra Jæren til svenskegrensen, men der er temperaturen så høy at luseproblemene vil bli så store at det er ingen som våger å starte med oppdrett. Det er noen få som prøver seg, hvor det for noen går galt i løpet av et år, og det er svært få som har holdt på lenge. Utfra trafikklysordningen vet man at vekstområdene er i nord, og det er stor interesse for å vokse i Troms og Finnmark.

Det er flere vesentlige sjøørretvassdrag i planområdet som også trenger beskyttelse og som er enda mye mer negativt påvirket av lakselus allerede i dag. Han viser tilsvarende trusselvurdering på sjøørreten med samme metodikken som ved trusselvurderingen av laks, basert på en gjennomgang av 1250 sjøørretbestander i Norge. Han viser at lakselus er den største trusselen, og grunnen er selvfølgelig at sjøretten skal leve i fjordene i et par måneder. Akkurat slik som for sjørøya som også skal leve i fjorden å vokse seg stor, mens laksen vokser i havet. Her ligger også klimaendringer som en god nummer to, med litt av samme årsakene som for laksen, men også fordi de små elvene er mye skjørere og veldig utsatt for bl.a.  uttørking, pluss alle arealinngrep og kanalisering av kulverter. Man driver fortsatt å lage kulverten i Norge, som ikke er passerbar for fisk. Utrolig, da det er enkelt å lage en kulvert som gjør at fisken kan passere.

Også her er det en regional fordeling, og i motsetning til laksen, så ser man at lakselus er en stor trussel for sjøørreten i mesteparten av landet. Man ser også her at Rogaland, Vestland, Møre og Romsdal og Trøndelag er på topp mens det er best i Troms og Finnmark.

På kartet som klassifiserer effekten av lakselus på sjøørret fra ingen til stor, så ser man at det er merket rødt fra Rogaland, og godt opp i Nordland. Det skifter til orange i nordre del av Nordland og Troms og Finnmark. Man må inn i Øst Finnmark, eller helt i Sør Øst for å finne områder der det ikke er effekt av lakselus på sjøretten i Norge.

Rapporten som Vitenskapelig råd for lakseforvaltning publiserte for noen år siden sier at effekten av lakselus er så stor og geografisk omfattende at denne trusselen alene har vært, og vil være tilstede om ikke nye tiltak gjennomføres, som i høy grad vil være bestemmende for utviklingen i bestandsstatusen for sjøørret i Norge.

Forseth ber oss ta med registreringer rundt sjøørreten i høringen av kystsoneplanen, likeledes sjørøya, som er ennå mer sårbar for den har normalt bare én måned på seg til å få en god vekst før de må tilbake til elvene eller innsjøen. Og hvis de ikke klarer å få den veksten så velger de å bli i ferskvann og blir små stasjonære røyer. Man ser allerede denne tendensen, at en lavere andel går til sjøen, og legger man til mer luseproblematikk på toppen så kan hele den livshistorien med å gå til sjøen forsvinne da det ikke lengre er en gevinst, men kun større farer.

Taredyrking og bruk av den blå almenningen

Med Gro Vollstad Pedersen falt ut av programmet pga. sykdom. Naturvernforbundet i Troms syns dette var leit, men kan vi opplyse at flere deltagere tok kontakt med oss og var fortvilet over situasjonen. Vi er av den oppfatningen at man trenger mer kunnskap om denne formen for oppdrett, og vurdere et nettarrangement i fremtiden.

---

Bildeserie og lenker