SISTE!
Miljødirektoratet har gitt endelig avslag på søknaden om å anlegge oppdrettsanlegg midt i fuglereservatet! Hurra!
(januar 2023)

Naturvernforbundet mener dispensasjonen som er gitt Midt Norsk Havbruk for et anlegg ved Storbrakkan i Leka kommune strider mot formålet med opprettelsen av Sklinna som verneområde samt innlemmelsen i Ramsarområde. Anleggsvirksomhet i et område tett opp til disse viktige verneverdiene må unngås.

Anlegget ved lokaliteten Storbrakkan er planlagt med 12 åpne merder. Inkludert ferdeselsforbudet vil anlegget legge beslag på 104 000m². Anlegget med fortøyningsliner og deres utstrekning vil dekke et enda større areal.

Vern av området ble vedtatt i 2003 for å sikre et egenartet kystområde og viktig hekkeområde for ulike sjøfuglarter inkludert mange rødlistearter. Behovet for vern er på ingen måte redusert. Tvert imot viser nye tall fra området viser at flere av de viktigste artene har hatt en betydelig reduksjon, til tross for verneforskriften. Artene er sårbare for ytre påvirkninger og at en utvidelse av anlegg og aktivitet tett opp mot verneområdene vil bidra til ytterligere reduksjon av bestandene.

Midt-Norges viktigste sjøfuglkoloni

Området fikk i 2011 Ramsar-status, hvor Norge er forpliktet til å sikre at området bevares og ikke utnyttes for forurensing og annen ødeleggelse. Omfattende oppdrettsvirksomhet med forurensning i form av avføring, fôr og rensende kjemikalier på grensen til verneområdet, strider med konvensjonen.

I vernebestemmelsene kommer det klart fram at all vegetasjon på land og i vann er fredet mot all form for skade og ødeleggelse, samt at det ikke må iverksettes tiltak som kan endre naturmiljøet, som for eksempel etablering av oppdrettsanlegg.

Sklinna er den eneste sjøfuglkolonien mellom Runde og Røst med et komplett utvalg av de vanlige artene knyttet til fuglefjell, og er således Midt-Norges viktigste sjøfuglkoloni. Øygruppen er ikke bare en viktig hekkelokalitet for sjøfugl om sommeren, men har også stor verdi for fuglene om vinteren. Som i andre fuglekolonier langs Norskekysten viser også de fleste sjøfuglene på Sklinna bestandsnedgang

Sklinna huser en av verdens største toppskarv-kolonier med 25 – 50 % av den europeiske bestanden. Toppskarv er definert som ansvarsart i Norge. Toppskarven henter sin mat hovedsakelig innen 4 km fra kolonien i de grunne områdene rundt Sklinna, og at de foretrekker områder med tareskog. Storskarv-bestanden langs Trøndelagskysten er grovt sett halvert i perioden 1986-2017. Skarv og andre fugler på Sklinna bruker dermed et langt større område enn det avsatte verneområdet til næringssøk.

Skarv vil også kunne tiltrekkes åpne anlegg med påfølgende ønske om å skyte sjøfugl. Midt-Norsk Havbruk har ved flere anledninger søkt fellingstillatelse på skarv tross at den samlede belastningen på arten er stor.

Sel er sårbare for forstyrrelser

Av pattedyr observeres havert, steinkobbe, nise og spekkhogger i området. Havert har kasteplasser nær Sklinna. Nye tellinger fra Sør-Trøndelag til Lofoten viste en betydelig nedgang i ungeproduksjonen. Både havert og steinkobbe er svært sårbare for menneskelige forstyrrelser. Det er indikasjoner på at selen holder seg unna oppdrettsanleggene som allerede er etablert i området, og selenes bevegelses- og kasteområde vil bli ytterligere begrenset med en utvidelse av anleggene.

Tareskog med stor betydning

Sjøfuglene er nært knyttet til forekomsten av de svært produktive tareskogene, som dessuten er viktige leveområder for småfisk, samt er oppvekstområder for sei og kysttorsk..

Langs norskekysten mot Skagerrak er 80 % av taren forsvunnet de siste 20 årene. Krepsdyr, børstemark og bløtdyr viser seg å være spesielt tallrike i frisk tareskog. Dersom disse forsvinner, mister man et viktig ledd i næringskjeden. Både skjellsand og stortareskog er registrert i et stort felt rundt det planlagte anlegget, og disse klassifiseres som viktig og svært viktig av Miljødirektoratet. Naturvernforbundet kan ikke finne at disse er registrert i de framlagte dokumentene i saken.

Strømmålinger gjort ved Storbrakan har vist at man ikke med sikkerhet kan si at de største tareskogene vil gå fri for nedfall fra anlegget. I løpet av en produksjonsperiode slippes ut rundt 137 tonn nitrogen og rundt 17 tonn fosfor i tillegg en betydelig spillfôr-mengde. Effektene av avfallsprodukter fra lakseoppdrett og tareøkosystem er dårlig belyst, og bekymringer har lenge vært reist vedrørende den potensielt negative påvirkningen på havskogene.

Havforskningsinstituttet påpeker mangelen på miljødata. Nyere forskning har imidlertid vist at stortare viser en klar negativ respons på utslipp av oppdrettsanlegg med en økning i bryozoan og opportunistisk makroalge-biomasse, lavere heterogenitet og en endring i påvekst som kan påvirke artene og tareskog samfunnet i sin helhet.

Tareskog med stor betydning

Beslag av areal gir alvorlige følger

Akvakultur fører til stadig større konflikt med arter som krever særskilte hensyn. Norsk Institutt for Naturforskning (NINA) har gjennom to publikasjoner vist at beslag av areal er de mest alvorlige følgene ved etablering av akvakultur. Dette gjør at fuglene gjennom forstyrrelser fortrenges fra sine optimale leveområder enten disse er for næringssøk, myting, hekking eller hvile.

En oppføring av oppdrettsanlegg kun 500 m unna vernegrensen på Sklinna vil med overveiende sannsynlighet føre til ytterligere dårligere hekkesuksess for mange arter da de fortrenges til å søke føde lengre unna kolonien.

Ønskene om ekspansjon i næringen må ikke gå på bekostning av den kvalitetssikringen som planverket skal sørge for, eller på andre måter legge opp til forringelse av viktige naturverdier.

Med dette som bakgrunn ville det vært naturlig å vurdere et langt større område i saksutredningen, dvs. hele området anlegget kan tenkes å påvirke. Saksfremlegget er ikke egnet til å opplyse saken. Etter Naturvernforbundets mening har utredningen om fugler og påvirkning på tareskog store mangler og har dermed tilnærmet fraværende verdi.

Manglende konsekvensutredning og mulig brudd på forvaltningsloven

Sklinna naturreservat står i en særstilling når det kommer til naturverdier av nasjonal og internasjonal forvaltningsinteresse. Dette skjerper kravet til en grundig og forsvarlig saksgang. I 2011 uttalte daværende Miljøverndepartementet at “jo mer verdifullt naturmangfold som berøres, desto grundigere må saken vurderes etter loven”. Ved bruk av naturmangfoldloven må veilederen følges. Fylkesmannen har også en veiledningsplikt og rolle i riktig bruk av naturmangfoldloven.

Naturvernforbundet kan heller ikke se at det foreligger en konsekvensutredning for dispensasjon fra arealplanens bestemmelser i Plan- og bygningsloven.

Forvaltningsloven setter krav om at et forvaltningsorgan (her kommunen) skal «påse at saken er så godt opplyst som mulig før vedtak treffes». Jo mer alvorlig saken er, desto større krav stilles til saksforberedelsen. Videre står det at “kravet til kunnskapsgunnlaget skal stå i et rimelig forhold til sakens karakter og risiko for skade på naturmangfoldet”, dette ser heller ikke ut til å være oppfylt..