Torskeoppdrett i Trondheimsfjorden – et risikabelt sjansespill
Oppdrett av torsk er mer utsatt for rømming og påvirkning av villfisk enn lakseoppdrett. Trondheimsfjordens egen torskestamme risikerer sykdom og genetisk påvirkning.
På grunn av fare for sykdom og genetisk påvirkning er det ikke åpnet for oppdrett av laks eller ørret i Trondheimsfjorden, i et forsøk på å berge villaksen. Levanger kommune la først fram forslag til arealplan og kommunedelplaner. Der åpnet de for oppdrett på seks steder midt i fjorden. Kommunen foreslår selv å utelukke laks og ørret, men tar sjansen på å tillate torskeoppdrett. Naturvernforbundet sendte inn protester til det framlagte forslaget. Torskeoppdrett ble ikke tillatt i vedtatte areslplan for Levanger.
Innlegget under er skrevet med utgangspunkt i Levanger, men argumentasjonen er relevant for andre saker om torskeoppdrett.
Vi forstår ønsket om næringsutvikling, men konsekvensene ved dette forslaget var svært overfladisk behandlet. Kommunen erkjente allerede i det første utkastet problemer knyttet til lakseoppdrett, men støy, avrenning, fôrtap og andre problemer er ikke forbeholdt laks, men forbigås som uproblematisk eller lite problematisk. Konflikt mellom ordinært fiske og oppdrett er vel kjent. Konflikter mellom fugl og oppdrett er økende ettersom fuglenes naturlige matfat forringes. De foreslåtte områdene for akvakultur ligger nært fire viktige gyteområder for Trondheimsfjordtorsk. Også den lokale sildestammen Beistadsild, også kalt Trondheimsfjordssild, gyter i denne delen av fjorden.
Flere av lokalitetene ligger nært Skarnsundet verneområde og utløpet av Verdalselva. Selv om lovens minstekrav om avstand til elveos er ivaretatt, er det ikke gjort vurdering av hvor villfisken faktisk oppholder seg. Sykdomsoverføring fra oppdrettstorsk til laks er kjent og vi risikerer at både laks og torsk har naturlige ruter nettopp gjennom de foreslåtte lokalitetene.
I følge Havforskningsinstituttet er bestanden av kysttorsk er kraftig redusert de siste årene. Naturvernforbundet vil sterkt anbefale at planene tydelige unntar alle laksearter, ål og torsk fra den generelle akvakulturplanen. Selv etter mange år med forskning og forsøk har det ikke lyktes å finne løsninger som ivaretar både dyrevelferd og rømmingssikkerhet for oppdrettstorsk. Torsken er en utbryterkonge med stor fare for rømming. Kontroll av kjønnsmodning er vanskeligere enn for laks, noe som øker sannsynligheten for gyting mellom vill og tam fisk.
Levanger kommunes plan grønnvaskes ved at det vises til FNs bærekraftsmål 14 – Livet i havet. Målet er: «Bevare og bruke havet og de marine ressursene på en måte som fremmer bærekraftig utvikling». Dette bærekraftmålet gir ikke noe fritt leide for oppdrettsnæringa. Reduksjon av utslipp av næringssalter trekkes for eksempel spesielt fram av FN som viktig å holde under kontroll. Er det noe akvanæringen bidrar til, så er det en enorm økning i næringssalter. Regjeringen har nylig sluttet seg til en internasjonal strategi om vern av 30 % av de marine områdene innen 2030. Samlet mener vi oppdrett, slik det åpnes for i planen er mer i strid med bærekraftsmål 14 enn en oppfyllelse.
Levanger kommunes framlegg vises til mulighet for lukkede anlegg. Vi minner om at lukkede anlegg ikke betyr utslippsfrie anlegg. For at lukkede anlegg skal bli utslippsfrie kreves renseprosesser og planer for hvor slammet skal deponeres og brukes. Dette er overhode ikke nevnt i kommunens framlegg.
De negative konsekvensene med lakseoppdrett ble avslørt etter hvert som næringa vokste. Nå har vi kunnskapen, så det er ingen grunn til å gjøre de samme feilene for andre arten.
Risikoen for å skade de lokale torske- og sildestammene i et forsøk på å få i gang oppdrett av torsk er et sjansespill Levanger kommune bør holde seg unna. Kommunen både kan og bør sette klare forbud mot oppdrett av arter det er kunnskap om kan få stort skadeomfang, inkludert torsk.
Menneskeheten står ifølge FN overfor to like avgjørende kriser – tap av naturmangfold og klimaendring. Naturmangfoldet er under sterkt press også i Norge. Det er viktigere enn noen gang å kjenne konsekvensene av tiltak – det blir stadig vanskelige å rette opp i feil.