Eventyret om de tre ordførerne som ville gjøre kommunene sine moderne
Det var en gang tre ordførere som gjerne ville at folk skulle trives i kommunene deres. Den ene het Per, den andre Pål, og den tredje het Espen Askeladd. På den tiden gikk det ut et bud fra kongen om at den ordføreren som klarte å lage den mest moderne kommunen skulle vinne kongsdattera og…
Det største problemet de tre ordførerne hadde, var å få plass til flere mennesker, fjerne bilkøene, redusere klimagassutslippene, sikre nok mat til byens innbyggere, styrke befolkningens helse og handelen i byen, for alt dette skulle oppfylles samtidig.
Per og Pål gikk sammen om å bygge nye bilveier forbi byene og parkeringsanlegg under bakken i sentrum. Da ville køene i byene forsvinne og parkeringsplassene kunne brukes til hyggeligere ting. Så kunne folk sykle og kjøre buss på de gamle veiene der det før kjørte biler. Det var veldig dyrt, men alt for en god sak, mente ordførerne.
Espen Askeladd, som alltid hadde mye rart for seg, bygde verken veier eller underjordiske parkeringshaller, men plantet trær og bygde butikker på halvparten av parkeringsplassene. I tillegg ble deler av veisystemet gjort om til kollektiv- og sykkelfelt. Parkeringshus for syklister og en stor, lys og hyggelig bussterminal der alle busser korresponderte uten forsinkelser, ble også til.
Så kom dagen da kongen skulle se hvordan ordførerne hadde løst oppgavene. Først besøkte han sentrum i byen til Per. Kongen likte seg straks. Det var reint og ryddig og de gamle parkeringsplassene var gjort om til butikker, kafeer og parker. Men til tross for et fint busstilbud var det mye biltrafikk i byen. Over jordene utenfor byen gikk en strøm av biler på nye firefelts veier. Da ble kongen sint. «Hvor skal innbyggerne dine få mat fra når matjorda er lagt under asfalt, og er dette å redusere klimagassutslippene?» Kongen gikk derfra gram i hu.
Stort bedre gikk det ikke med Pål. Kongen syntes til å begynne med at det så riktig fint ut i byen hans til han fikk øye på den store trafikkmaskinen som delte jord og skog i to. I tillegg var det lite liv i sentrum, og på mange av butikkene stod det «opphørssalg». «Hvordan skal du nå sikre innbyggernes helse, Pål?», spurte kongen, mørk til sinns.
Den tredje kongen skulle besøke, var Espen Askeladd. Nå var han ikke særlig lystig til sinns, for Per og Pål hadde brukt opp svimlende summer av skattepengene hans og likevel økt klimagassutslippene og gjort innbyggernes livsgrunnlag mindre sikkert.
«Så, hva har du å vise til, Espen Askeladd?», spurte kongen krast. «Å, ikke så mye», svarte Askeladden forsiktig. «Men innbyggerne mine er friskere enn før, og som du ser, er det liv og røre i byen min med handel, næring og hygge! Vi slipper ut mye mindre klimagasser enn før, og jordene bygger vi ikke på! Folk var til å begynne med sinte fordi det ble færre parkeringsplasser og mindre plass til bil på veiene, men nå er de fornøyde. De kommer faktisk fortere fram til byen nå og har mye bedre mulighet til å kjøre buss eller gå og sykle. De som trenger bil, har plass til å kjøre, for nesten halvparten tar buss, sykler eller går.»
Espen Askeladd fikk kongsdattera og halve kongeriket og levde lykkelig alle sine dager. Folk og bedrifter ville gjerne flytte til kommunen hans. Men Per og Pål tok opp lån og bygde enda breiere veier. For etter få år ble det nye køer på de fine veiene de en gang hadde bygd.
Etterord: To av ordførerne kjenner vi, men Espen Askeladd representerer Freiburg, Strassbourg, Hasselt, Winterthur og Schaffhausen. De har prioritert sykkel og kollektivtrafikk framfor bil.
Transportforskerne slår fast at satsing på buss, sykkel og nye bilveier gir mer biltrafikk. Satsing på buss, sykkel, mindre plass til bilen og handel og næring i sentrum og tettsteder gir derimot mindre biltrafikk, mer liv i sentrum, mindre utslipp og bedre framkommelighet for alle.